Kjenner jeg er sint.

Hvorfor?

Fordi det føles som man ikke blir hørt, selv om man roper høyt. Selv når så mange mennesker hever stemmen sammen, ber fint, ber på sine knær, blir sinte og til slutt… oppgitt.

Hva skal det til? Hva skal til for å få et svar i det minste…? Er det for mye forlangt…? Krever vi da ut over det vi burde?

Hvem er VGB til for, egentlig.

Jeg trodde det var for bloggerne. For dem som legger så mye tid inn i en side for seg selv og andre. For dem som holder samfunnet gående, og stadig gir av seg selv. For dem som engasjerer seg i politiske debatter, og stiller spørsmålene andre ikke tør. For dem som viser av hverdagen sin, til glede for andre. For dem som stadig åpner seg for andre, og for dem som alltid er der…. For dem som hjelper, er til trøst, glede og provokasjon for andre.

Og for dem som stadig forteller at de fremdeles er tilstede, selv om…

For bloggerne!

Hvor vanskelig er det å komme med en liten notis, et svar, et hint om at stemmene våre fremdeles bærer, fremdeles teller. Hvor vanskelig er det egentlig, å skrive noen linjer på en allerede oppretter Supportblogg…

Få tilbake samfunnet vårt! Det som forsvant ved omleggingen, som har tatt år å bygge opp og som ble satt stor pris på av samtlige bloggere! Få tilbake kartet vi brukte for å finne frem i denne store virtuelle verdenen!

Det er fryktelig vanskelig å finne frem til det trygge kjente, og det nye spennende uten engang å ha en forside som fungerer tillfredstillende… Med mindre man sitter pal ved maskinen, lever i denne verdenen 24/7, så klarer man ikke lengre å holde tritt. Med noen.

Og alle blir sittende å styre for seg selv, til forskjellige tidspunkt på døgnet, og håper på at kanskje, kanskje… får man besøk man kjenner igjen. Noen som legger igjen et spor som man kan ta tak i og holde fast på… For ellers er de borte igjen neste gang man logger seg på.

Få igjen samfunnet vårt!

Vær så snill…. Noen?

*Roper ut over fjelltoppen, og håper på svar*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*Sukk*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er en av de fineste felles-feirings dagene vi har syns jeg, sammen med farsdag…. Det er noe med det å feire alle mødre/fedre, noe varmt og godt. *s*

Selv fikk jeg frokost på sengen i dag, ev en overlykkelig Prinsesse som hadde vært med pappa å lage skiver med skinke, agurk og majones *ler* Og hun hadde laget smiletegn… *s* Før hun går, kommer hun tett inntil, legger armene rundt halsen på meg og hvisker stille… “Du er den beste mamman i hele verden…Er så glad i deg!”

Og så spretter hun ut mens hun synger for full hals “Happy birthday” *s*

Det varmer et morshjerte…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ville gjerne dele noen bilder med dere, og da passet det jo bra at dagens tema var foto *s*

Håper de faller i smak…

En artig liten skrue *s*

Noen landskapsbilder…

Og så to siste som betyr mye for meg… *s*

Håper de falt i smak… *s*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle visste de hvem han var, men få kjente ham. Egentlig. På innsiden. Han tillhørte en gruppe som andre så litt opp til. Noen sa det rett ut, de ville være som ham. Mens andre var litt vagere, brukte høflige fraser om alt han hadde oppnådd, og hvor kort tid det hadde tatt ham å stige i gradene. En populær kar… Ja, det var det han var.

Men på innsiden var det anderledes. På innsiden var han ensom. Alene og liten. Der tok usikkerheten ofte overhånd, og han følte at han slett ikke var noen i det hele tatt. En liten gutt, selv om speilbildet viste en mann. Hvor han ønsket at noen kunne se ham, at noen kunne føle ham. At noen kunne høre de ordene han ikke turde si høyt… Dem han ikke engang kunne skrive.

Han forsøkte å finne noe i seg selv, noe som kunne bevise for ham selv at han virkelig levde, ikke bare eksisterte i en verden som mange ganger føltes både tom og uforsåelig. Bare noe, hva som helst egentlig, som kunne bevise at han hadde verdi i seg selv…

Hvorfor ville de egentlig være som ham? Visste de ikke at han slett ikke var den de så sånn opp til? At han egentlig bare var en i mengden, som gang på gang forsøkte å skille seg ut… Gang på gang letet etter seg selv.

Usikkerheten spiste ham opp innvendig. Bit for bit. Dag for dag. Han måtte måle seg selv utfra hva andre tenkte om ham, hvordan andre verdsatte hans sjel. Den sjelen som de egentlig ikke kjente, som han selv hadde gjemt langt inne. Bak lag på lag med fasader og masker. Et evig maskerade-ball, med ham som eneste kjente deltaker. For de bar masker, de andre også. For ham, og for verden. For seg selv også, gjerne?

Fingrene løp raskt over tastaturet, skapte enda en historie for andre. Og en verden for ham å gjemme seg i. Så ingen kunne se, hvem han egentlig var. For dem var han sine egne historier, de så det han ønsket de skulle se. Likevel var usikkerheten på plass, det kunne hende at han denne gangen skapte en verden og et bilde de slett ikke ville ha.

Han levde i en verden han skapte selv, av egne ord og andres deltagelse. Avhengig av andres øyne, for selv å kunne se hvem han var.

En populær kar… det var det han var. I dag, i allefall…

Hun tenker for seg selv….

Han har et hjerte av gull, han er verdifull… selv om han ikke ser det like klart som henne. Hun ser hvor mye han betyr for dem rundt seg, for dem som ser sånn opp til ham. Dem som så gjerne ville vært i hans sko, uten egentlig å vite hva det innebærer… Alle de gangene han har smilt til en som har en vanskelig dag, kommet med en god tanke og en klem.

Hun skulle så gjerne kunnet rekke frem til ham, igjennom skjermen. Og fortalt ham at hans gode hjerte sender varme helt hjem og inn i hennes egen stue, selv så mange mil det er mellom dem.

Hun kjenner ham egentlig like lite som noen annen gjør i dette maskerade-ballet. Men hun vet. Hun kjenner det så godt.

En populær kar med et hjerte av gull kan ikke engang skjule seg helt bort her. Og hun skulle så gjerne sett at han forstod det selv også… Han som er så flink til å dele ut glede og varme, som kan lyse opp dagen for så mange.

Han kunne trengt litt varme selv også.

Og hun sender ham en varm klem i natten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…i flere av innleggene, så ligger nå bildene plassert oppå teksten, så det er umulig å lese.

Det blir fryktelig mange innlegg for meg å redigere… *sukk*

Hm… når jeg byttet utseende, så kommer bildene riktig… så får beholde denne til ting begynner bli fikset opp i. vgb-siden blir rett og slett for smal til å kunne inneholde både bildene og innlegget, så bildene legges rett oppå innlegget istedet… *argh*

Og nei, det kan ikke redigeres på, har forsøkt… Blir det samme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva i svarte har skjedd her?!? Hvor er siden jeg var så fornøyd med, og hvordan i svarte forandrer jeg innstillingene nå da?!?

Og hvor er alle favorittbloggerne mine???

Dette likte jeg IKKE!

*Hrmpf*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…og dårlig råd. Det er for tiden setningen som preger msn-siden min, og med god grunn. For jeg, vi, har virkelig dårlig råd for tiden.

Faktisk så er det sånn, at selv om vi ikke står på randen av konkurs, så tar jeg meg selv i å ligge våken til de rareste tider på døgnet for å fundere på hvordan dette egentlig skal løses på best mulig måte for alle parter, oss inkludert.

Hvilke regninger skal betales først, hvilke kan vente, hvilke står snart i fare for å bli inkasso-mat og hvor mange dager er det igjen til neste lønning. Og så må jeg jo innrømme, det er to ting som ikke akkurat passer så bra inn i dette bildet for tiden… Nemlig årets dyreste måned og høytid, og ikke minst permitterings-varselet som dumpet ned i postkassa for vel en uke siden… *Urk*

I dag skal jeg ut og kjøpe de siste presangene, og ikke minst, papir og bånd til å pakke dem inn i. Presangene er til de minste barna i familien, og der kommer et viktig poeng… Hvorfor i alle dager er klær til små barn så inn i granskauen dyre???? De er små, ergo er plaggene små, og en skulle da vitterlig tro at da skal det også mindre materiale til…? Eller…? Men det kan jo for all del være sånn at det krever desto mer å få til disse små plaggene… kanskje man til og med må hyre dyre, små mennesker, med bittesmå hender og desto mindre fingre, for i det hele tatt å klare å lage disse miniatyr-klærene. Ikke vet jeg. Men prisen skulle i allefall tillsi at jeg er inne på noe, i hvertfall i nærheten en plass.

Julepapir og bånd, det er jo et helt annet tema igjen. Julepapiret skal helst være med i tiden, altså resirkulerbart og samtidig glinsende og gi assosiasjoner til den hvite julen vi på vestlandet må se langt etter. Og båndene skal være som stjernen i toppen av treet, det lille ekstra som gjør at man egentlig har mest lyst til å bruke sluttresultatet, altså presangen, til pynt ute i yttergangen istedet for å rive den fra hverandre julekvelden. Jeg kjenner faktisk en som gjør nettopp det. Pynter med fjorårets gaver, som hun møysommelig pakket ut, og pakket igjen etterpå. Flott er det også! Det får huset hennes til å se ut som noe tatt ut fra en av disse koselige julereklamene man ser på tv for tiden   Men så er disse presangene også laget etter alle de rette reglene, med fint papir, bånd som skinner og ekstra pynt som et hjerte eller tre.

Jeg liker julen, jeg. Men mest av alt liker jeg tiden etter klokken tre på julaften. For da er det snart på tide at til og med jeg kan sette meg ned og puste lettet ut. Som voksen har man litt andre plikter en julemorgen, enn det man hadde som barn. Og når man selv har fått barn, så er også ansvaret og pliktene desto større. For man vil jo så gjerne at de også skal få den julemorgenen man husker fra sin egen barndom… Med julesnop i strømene og disney-filmer på tv. Og en god julefrokost med hjemmelaget eggesalat og levende lys. *Drømme*

Det var tider det…

I år skal vi ha svigers på besøk, og jeg ser veldig frem til det. Med både glede. forventning og skrekk. Fordi vi har vært hos dem et par gangen, og hun lager den “perfekte” julefeiring, med masse mat, både ribbe og jule-stek, med perfekt svor og nydelig dekket bord. Og jeg har ikke sjans å matche henne… Men samtidig, så kan jeg lage min egen tradisjon, våre egne små skikker som ungene våre kan ta med seg videre når de engang skal huske tilbake. Og jeg håper og tror de da vil tenke det samme som jeg gjør nå, og kjenne varmen i magen med tanke på “den gang da…”

Gledelig jul til alle bloggere, måtte dere finne julefred og de gode drømmene som hører denne høytiden til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fikk denne fra en venninne, hvis bror er amulansje-sjåfør og brannmann. Dette er en fryktelig sterk film, som er vondt å se… Men vil likefremt anbefale alle som kjører motoriserte kjæretøy som bil, buss, lastebil, motorsykkel etc, etc å ta seg tid til å se filmen, og fordøye den i etterkant.

Vil advare mot sterke scener i filmen, og den bør ikke sees av barn/ungdommer uten en voksens veiledning.

http://www.youtube.com/watch?v=sxjocYbbdsk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først vil jeg få takke Geir for å innsatsen han gjorde for å få dette i gang, og jeg vil også si *Hei!* til dem som jeg fikk treffe før jeg måtte tusle avgårde! Veldig koselig å få satt et ansikt på flere bloggere Og jeg må vel med hånden på hjertet innrømme at man kan fort lage seg et inntrykk av en blogger, som gjerne ikke helt stemmer med virkeligheten. Jeg fikk et udelt positivt inntrykk av de fremmøtte, så jeg også har sagt det! Men jeg fant det både litt morsomt og fasinerende at jeg selv har blitt oppfattet av flere som en person som gjerne ikke alltid har det like bra med seg selv

Jeg skal åpent innrømme at livet innimellom har en tendens til virkelig å *suge* big time… også for min del. Jeg har hatt, og har fremdeles, perioder der jeg mest av alt har lyst å grave meg langt ned under dynen og bli der til været har skiftet, evt årstiden har gått videre. Men stort sett er jeg dog en person som liker livet, liker å oppleve og treffe nye mennesker og forsøker å se lyst på de erfaringene skjebnegudinnen velger å sjenke meg. *s* Jeg er ganske så sosialt annlagt, og sier så absolutt ikke nei til en god fest i ny og ne, samtidig som jeg trivest veldig godt i hjemmets lune hule, i armkroken på sambo mens en god film ruller over skjermen.

Så kort sagt, tror jeg at jeg er ganske så vanlig, som de fleste andre jeg kjenner i allefall! Og jeg vil også få bruke anledningen til å understreke at novellene mine er langt fra selvopplevd alle som en Da tror jeg helt ærlig jeg ikke hadde fått skrive hjemmefra, men heller hadde bodd på en mer lukket !avdeling” *s*

Men, det er jo klart.. bloggere bruker av sine egne tanker, erfaringer og følelser når en skriver et innlegg. Og hver enkelt person som leser innlegget, legger sine egne tanker i hva som er ment! Noe som kan føre til endel misforståelser og heller morsomme funderinger fra tid til annen Jeg husker jeg fikk et innlegg på en av mine noveller, der forfatteren skrev at h*n leste det meste jeg skrev, men avstod fra å komentere ettersom vi sannsynligvis jobbet på samme plass…. *Hikk* Jeg vet i dag hvem denne personen, men er fremdeles usikker på om denne *vet* hvem jeg er, annet enn at vi jobber på på samme innstitusjon. *ler*

Andre ganger kan man lese et blogginnlegg der en etterpå føler seg usikker på om man bør melde fra videre. Blogginnlegg som oser av sorg og liten innsikt i sin egen situasjon, blogger som beskriver hvordan mennesker har fått nok motgang, og ikke orker eller kan ta mer. Da snakker en om et større dilemma… Skal en melde fra? Eller er dette en blogger som spiller et spill for kulissene…? For dem er det mange av…!

De bloggene som gir meg mest, er der bloggeren tør gi litt av seg selv, på ene eller andre måten. Der man som leser blir dratt inn i dennes verden for noen minutter. Der en får kjenne på aggresjonen bak et politisk innlegg, eller følelsene i innlegg skrevet med en stødig penn om hverdagen hos noen som har større utfordringer enn “mannen i gata”. Blogger som tar en med inn i en annen hverdag, setter ting og ens eget liv litt i perspektiv, gir en andre vindu å speide fra, nye ideer å sette ut.

Jeg har vært alt fra veldig aktiv, til nesten borte i perioden der jeg har blogget på vgb. Og har lest innlegg som fasinerer, irriterer, sårer og gleder. Mange ganger har jeg lært noe nytt, og et par ganger har jeg ristet på hodet for meg selv…. Men poenget må vel uansett bli at en engasjerer? Om en da velger å skrive neveller, eller dagbok, politiske innspill eller humor, så er det viktigste at andre og en selv får noe å tenke på…?

Helt til slutt, så vil jeg igjen takke dem jeg fikk møte i dag. Jeg tror jeg kommer til å lese flere blogger med litt andre øyne enn før, og det er en god erfaring å ta med videre. Men neste gang, så syns djeg helt ærlig at vi bergensere bør steppe opp litt mer… *s* Da satser vi på fullt oppmøte, og full påmeldingsliste med brask og bram! Honnør til Geir, for i det hele tatt å klare å tromme sammen endel i dag! Det var kjekt å treffe dere, og jeg ser frem til neste gang!

Vi kan ikke ha på oss at vi bare har det i kjeften, eller i fingrene!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende