Alle visste de hvem han var, men få kjente ham. Egentlig. På innsiden. Han tillhørte en gruppe som andre så litt opp til. Noen sa det rett ut, de ville være som ham. Mens andre var litt vagere, brukte høflige fraser om alt han hadde oppnådd, og hvor kort tid det hadde tatt ham å stige i gradene. En populær kar… Ja, det var det han var.

Men på innsiden var det anderledes. På innsiden var han ensom. Alene og liten. Der tok usikkerheten ofte overhånd, og han følte at han slett ikke var noen i det hele tatt. En liten gutt, selv om speilbildet viste en mann. Hvor han ønsket at noen kunne se ham, at noen kunne føle ham. At noen kunne høre de ordene han ikke turde si høyt… Dem han ikke engang kunne skrive.

Han forsøkte å finne noe i seg selv, noe som kunne bevise for ham selv at han virkelig levde, ikke bare eksisterte i en verden som mange ganger føltes både tom og uforsåelig. Bare noe, hva som helst egentlig, som kunne bevise at han hadde verdi i seg selv…

Hvorfor ville de egentlig være som ham? Visste de ikke at han slett ikke var den de så sånn opp til? At han egentlig bare var en i mengden, som gang på gang forsøkte å skille seg ut… Gang på gang letet etter seg selv.

Usikkerheten spiste ham opp innvendig. Bit for bit. Dag for dag. Han måtte måle seg selv utfra hva andre tenkte om ham, hvordan andre verdsatte hans sjel. Den sjelen som de egentlig ikke kjente, som han selv hadde gjemt langt inne. Bak lag på lag med fasader og masker. Et evig maskerade-ball, med ham som eneste kjente deltaker. For de bar masker, de andre også. For ham, og for verden. For seg selv også, gjerne?

Fingrene løp raskt over tastaturet, skapte enda en historie for andre. Og en verden for ham å gjemme seg i. Så ingen kunne se, hvem han egentlig var. For dem var han sine egne historier, de så det han ønsket de skulle se. Likevel var usikkerheten på plass, det kunne hende at han denne gangen skapte en verden og et bilde de slett ikke ville ha.

Han levde i en verden han skapte selv, av egne ord og andres deltagelse. Avhengig av andres øyne, for selv å kunne se hvem han var.

En populær kar… det var det han var. I dag, i allefall…

Hun tenker for seg selv….

Han har et hjerte av gull, han er verdifull… selv om han ikke ser det like klart som henne. Hun ser hvor mye han betyr for dem rundt seg, for dem som ser sånn opp til ham. Dem som så gjerne ville vært i hans sko, uten egentlig å vite hva det innebærer… Alle de gangene han har smilt til en som har en vanskelig dag, kommet med en god tanke og en klem.

Hun skulle så gjerne kunnet rekke frem til ham, igjennom skjermen. Og fortalt ham at hans gode hjerte sender varme helt hjem og inn i hennes egen stue, selv så mange mil det er mellom dem.

Hun kjenner ham egentlig like lite som noen annen gjør i dette maskerade-ballet. Men hun vet. Hun kjenner det så godt.

En populær kar med et hjerte av gull kan ikke engang skjule seg helt bort her. Og hun skulle så gjerne sett at han forstod det selv også… Han som er så flink til å dele ut glede og varme, som kan lyse opp dagen for så mange.

Han kunne trengt litt varme selv også.

Og hun sender ham en varm klem i natten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende