Dagene går i ett, grå og hastige, morgen avløser dagen, som avløser kvelden som pakker natten inn. Og så er det påan igjen, gang på gang. Som om selve livet står på vent, til noe større som aldri kommer helt i gang. Sikkert fordi alt annet tar så lang tid. Ting tar liksom mye lengre tid nå om dagene…

Mørket utenfor skjuler det meste, heldigvis kan en gjerne si. Men det er tross alt ikke stort anderledes enn om dagen… bortsett fra lydene. De forandrer seg om natten. Nattelyder kan være skremmende nok i seg selv, dersom man tror på alt som blir sagt om natten. Jeg liker natten. Da kan ingen se en.

På samme måte som jeg egentlig liker høsten. Fargene blir så intense, og luften så klar at en nesten kan kjenne det på kroppen. Om høsten kan en se bortenfor fjellene, og inn i dalene. en høsten tvinger frem spørsmål også. Med svar som en egentlig har, men ikke vil se. Selv de blir uforståelig klare. Og man lukker heller øynene. Eller går ut i natten.

Når nettene er lange og kulda setter inn, går julesangen. Men nettene er mer enn lange nok som det er nå, og kulden har vært gjest for lenge allerede… Løvbladene som treffer bakken, går ned for full tellig med et plask nå om dagen. Regn, regn, regn. Alt regnet vasker i det minske skiten bort fra gatene ute…

Hadde visst trengt litt regn jeg også…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende