Håpet. Det største av alt, og det vanskeligste å beseire. Den eneste følelsen som kan drive en videre, selv etter at en trodde en hadde lagt inn årene for godt.

Det finnes så mange mennesker som imponerer meg., som inspirerer og lærer meg ved bare å leve selv. Så mange skjebner en blir stående målløt ovenfor, der ordene bare ikke strekker til.  Et menneske som gang på gang trosser oddsene, som gang på gang nekter å slippe taket, gi opp. Et menneske som stadig lager nye drømmer, og setter sin ære, sitt bare liv, på å gjennomføre planene, koste hva det koste vil.

Hver dag når jeg setter på nyhetene, ser jeg med gru på hva som skjer i verden. Langt borte, og noen ganger skremmende nært. Der naturens krefter slår pusten og livet av hele verdensdeler, kontinenter som beveger seg i takt med tiden, og resultatet er jordskjelv som ryster en like inn til grunnvollene. Jeg får servert på et fat menneskelige tragedier, og sorg uten ende, bilder på skjermen viser hva vi kan gjøre mot hverandre av grufulle hendelser.

Og så er det dem man føler man kjenner. Dem som har fått en sti å følge, som jeg og mange med meg, ikke hadde turd å tenke tanken på. Der sykdom og smerte går hånd i hånd med hverdagen, og en må gjøre sitt ytterste for å beholde den gnisten som driver en videre. Jeg har møtt flere slike mennesker, og det er like sterkt hver gang.  Jeg blir tom for ord, og overveldet av ydmykhet og undring. Hva får dem til å klare seg igjennom dagen? Hvordan klarer de i det hele tatt å se videre, frem mot noe de ikke engang aner om de får oppleve? Hvor henter de kreftene?

Et spesielt menneske har virkelig imponert meg, igjennom lang tid. Dette er en ung dame som har en sykdom som tærer på alt. Hun kjemper, og kjemper. Og hver gang jeg har opplevd at hun har det tungt, så imponerer hun enda mer, ved å holde på håpet og drømmene. Ved å tenke på alle dem rundt, at hun ikke skal bli en belastning, eller være til bry. At andre ikke skal måtte føle hennes kamp. Hennes kamp for livet. Jeg har aldri truffet henne, men likevel kjenner jeg igjennom hennes ord hvor sterk hun er. Hvorfor hun gang på gang klarer seg igjennom dager der jeg nok hadde bedt om å få slippe. Hun har dette ekstra, dette sterke håpet og den livsgnisten man så ofte ser i sterke kriser. Og hun lever. Virkelig lever, for det hver dag er verdt! Sanser og føler, ler og gråter, og setter så enormt pris på det hun har fått tilldelt av gleder på veien.

Slike mennesker er sjeldne i min verden, og jeg kan ikke annet enn å bøye hodet for den innstillingen.

Jeg har mange ganger møtt mennesker som er tomme, og føler seg ferdig med livet. Dette er ofte mennesker som har levd livet på skinner, uten de helt store utfordringene. Jeg tror at livet vi har fått tilldelt, er livet vi var ment å leve. Lærdommen vi skulle ha, på godt og vondt. Og noen kommer sterkere ut på andre siden, ettersom lærdommen de fikk med var dyrkjøpt…

 Jeg vil takke deg, Klara. Og alle andre jeg har møtt på veien, som får meg til å innse hva håpet virkelig betyr. Hva det betyr å leve fullt ut, hver dag! Takk for at dere har et så stort hjerte at dere klarer å mestre det livet som dere ble tilldelt, og på den måten også gir håp og  gnist videre til alle sere kommer i kontakt med.

Det er mennesker som dere som gir håp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende