Himmelen står i flammer mens solen seiler sakte mot åsen. Fargene brenner seg inn i skyene, danner et maleri som forandres hvert sekund. Himmelen fylles av glødende kull, intense røde roser, den milde tonen av rosa skjær og vàre hvite tanker. Sekundene tripper avgårde, minuttene følger på, mens den svarte natten venter pent på tur.

Siluettene er sorte mot den voldsomme bakgrunnen. Tett i tett, slynget sammen som en, uten begynnelse, uten slutt. Vandringen begynte for lenge siden, og går mot en ende de ikke kjenner. Sanden føles som silke mot fotsålene, sklir ubekymret inn mellom tærne som treffer grunnen. Varm og kjølig, myk og hard, en metafor livet til tider har glemt. Hofte mot hofte, hånd i hånd, to like sjeler på hver sin fjelltopp. Knyttet sammen av en enkel tanke, et felles mål.

Tankene hennes vandrer avsted, til en fortid for ikke så lenge siden. I et annet land, en annen tid, der hverdagen gjorde henne grå, gammel og anderledes. Så mange krav og plikter, hun hadde ikke lengre sine egne tanker i fred for verden utenfor. Drømmer hun engang hadde, som barn og ungdom, ble lagt på is, frøset ned til glemselen tok bedre vare på dem enn hun selv kunne. Det var tider der hun hadde sluttet å leve, sluttet å tenke på annet enn neste steg. Dager som føltes så grå, uten en eneste tone av farge eller liv. Da levde hun i et vakum av ingenting, en tomhet som fylte henne til randen, fulgte henne med stødige skritt mot et stup hun visste var uten ende.

Så var det dager med mening. Der hun levde for seg selv og følte for andre, for ham, åndet av egen kraft. Dager der hun visste at et sted der fremme, var drømmene hennes fremdeles inntakt. 

Lyden av bølgene fra havet er som hjerteslag. Tunge og dvelende, følger en egen rytme ingen av dem forstår. Iallefall ikke enda. Som naturens egen puls, egen tanke, beveger havet seg gang på gang mot dem. Skyller opp på stranden, lager spor i sanden som varer til neste pulsslag slår. Hver gang nye spor, hver gang en ny tanke, en ny drøm, som atter forvinner når neste sekund presser på.

Steinene er tilsynelatende uberørt. Her krever pulsen år, før lag på lag viskes vekk, formes og mildnes. Harde, skarpe kanter skjærer seg gjennom hud, inn til hjertets inderste hemligheter, de dypeste kamre. Åpner opp så alle kan se. Men pulsen fra havet, lyden av hjerteslag, mildner og former, igjen og igjen. Til kantene ikke lengre er å se, men myke å føle på.

Han kjenner varmen fra henne. Støtten hun tilbyr med seg selv. Han undres, føler og husker. Dager uten innhold, krav og lovnader han ikke klarte holde. Så mange bekymringer at det dannet et tårn, som sperret for utsikten om en fremtid han en gang hadde trodd på. Dagene var gått sammen, til uker, måneder, år av tanker han ikke kunne tenke selv. Og hver gang hadde han startet på nytt, forsøkt igjen, og igjen, å samle trådene for å finne en begynnelse. Noe han kunne kontrollere, styre selv. Og hver gang hadde han måttet se seg slått, for så å reise seg igjen. Samle trådene atter en gang. Til de til slutt var blitt så mange at han mistet kontrollen der og.

Men fremdeles kunne han føle håp. Fremdeles hadde han tro. På livet, fremtiden og dem, på henne. Han måtte bare finne en måte å samle seg selv, plukke opp igjen bitene han hadde mistet på veien, og legge dem ned der de hørte hjemme.

Sporene i sanden er på vei bort, mot en fremtid ingen kjenner. Bølgene er nøye, visker bort alt gammelt og hardt, jobber på spreng mot en mykere strand. Vasker over med bestemte tak, mildner og former. Det som en gang ikke passet sammen, har hjerteslagene fra bunnen tilpasset hverandre. Solen er i ferd med å dukke ned og bort, fargene på himmelen blir smeltet sammen, mens natten overtar omsider.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende