Luften står stille.

Det lille treet klamrer seg fast til underlaget, klorer røttene ned i de dypeste revner hun kan finne. Stammen står i spenn, og bladene dirrer svakt. Hun rager ikke høyt, har ikke rukket å vokse seg så stor at kronen berører skyene. Ikke enda, hun er ung og spinkel, i år og tanker. Og enda sårbar for elementenes sinnelag, den uforutsigbare naturen som fødte henne kan enda rive henne ned.

Skyene kaster seg rundt i et desperat forsøk på å følge vinden som enda befinner seg høyt der oppe. Men snart, snart setter den kurset mot lappeteppet under. Rasende og frådende farer den ned, enser ikke stillheten den møter.

De tynne grenene beveger seg mer nå, klarer ikke lengre å stå imot. Er ikke sterke nok, har ikke levd lenge nok til å forstå. En dag vil hun gjerne få høre historien om sivet, som bøyde seg i andakt for stomen som kom. Og om treet som i sin hovmod stod imot. Fortellingen som viser at hovmod står for fall. Kanskje hun en dag vil høre den bli lest, under sterke grener og en stor stamme som vet å være ydmyk og bøye seg i tide. Men enda er hun for ung, enda har hun ikke opplevd nok til å forstå.

Vinden skifter retning, kaster seg videre uten frykt eller anger. En vill og utemmet følelse av ren makt, råskap uten sidestykke. Skyene har gitt opp, farer uten mål mot en bakgrunn som skifter fra lys til mørke, fra ro til raseri. Lysglimtene farer gjennom dem, skjærer igjennom uten motstand, splitter og hersker uten det minste spor av tvil. Lynet treffer bakken der nede, kontant med et budskap om svart raseri.

Regndråpene treffer bladene hennes, varsomt med det samme. Før de øker i styrke, uten nåde. Slår de unge skuddene ned, grenene bøyer seg i redsel og ubehag. Røttene klamrer seg fast til det eneste de vet, uten tanke for i morgen. Stormen er nå, hun må overleve og henge fast. Dråpene renner som store, usikre tårer, ned langs grenene, nedover stammen. Helt ned til røttene som ivrig tar seg næring fra oven, salt og søtt på en og samme tid.

Over henne står de store, de gamle. De som har levd lenge og vet mye. Brer de sterke armene sine over og rundt henne, verner henne fra stormen som har nådd full styrke. Den er rasende nå, fråder og braker, kaster skyene rundt på himmelen, slynger tårene mot dem som harde ord. Hun skjelver, og bøyer seg i avmakt, ydmykhet for dette ukjente, mektige.

De gamle bøyer seg, av erfaring og respekt.

Skyene danser rolig forbi, har igjen funnet formen. Himmelen bak er blå. Det lille treet retter ut igjen grenene, rister seg i vinden som kjærtegner henne. Lengre unna hører hun barnestemmer, en historie hun gjennkjenner fra en tid hun ikke husker. En historie om sivet, og en gammel hovmodig eik. Om respekt, ydmykhet og hovmod som står for fall.

Og hun erindrer, lagrer og forstår.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende