Klokken er tidlig på morgenkvisten, og den kalde disen kjærtegner søvnige kinn. Hun ser utover markene, undrer seg et øyeblikk over tåken som ser ut til å ha et bestemt mål der den sniker seg rolig rundt trærne og skjuler morgenduggen som har festet seg på stråene. Snart kommer solen til å drive bort restene av natten, og perlene på hvert enkelt gress vil skinne som krystaller til ære for den nye dagen.

Kaffe-koppen føles glohet mellom fingrene, og hun må skifte tak. Kaffe om morgenen har en helt egen duft.

Ved siden av henne står den gamle tispen som har fulgt familien i oppgang og nedgang de siste 14 årene. Hun har fått grå toner i pelsen nå, spesielt rundt øynene. Og hun kan fremdeles smile, mens hun ser opp på kvinnen som hyller morgenen sammen med henne. Det er noe spesielt med denne dagen, de føler det begge to, som en klar visshet langt inne i margen. Like klar som de første solstrålene som bryter frem gjennom tåken. Snart er det på tide.

Den magiske stemningen blir brutt av lyder inne fra huset, noen har våknet opp fra den dype søvnen, og er klar for en ny dag. Starten på en ny epoke. Kulden slår imot minste-jenta der hun drar med seg bamsen ut av sengen, og hun vurder et kort øyeblikk å krype under til varmen igjen. Men så husker hun, hjernen klares opp og spenningen slår nesten pusten ut av henne! I dag er dagen, hun har så mye hun må huske, så mye nytt som skal skje! Kriblingen kjennes helt ned i tærne, og hun klarer ikke holde tilbake et lite hikst av spenning. På lette, nakne bein løper hun ut til kvinnen med kaffekoppen, og de møtes i en varm omfavnelse. Det tryggeste stedet på jord, for dem begge.

Alt er klart, alt er kjøpt inn og beundret av mange. Stoffet kjennes grovt og glatt på samme tid, nytt og ladet med energien til minste-jenta som gang på gang har kjent på det. Tatt frem alt, og lagt det ut på senga, mens forventningen og usikkerheten vekslet om førsteplass. Så mange tanker og spørsmål, glede og redsel, alt på engang. Mye for en lita jente på bare seks år. Nå er det tid for å ta det på, og sommerfuglene kriger vilt, mens hun ser seg selv i speilet. Dongeri-bukse med rosa glitter på, en fin lyseblå genser med korte ermer, og til slutt de skinnende blå sommerfugl-spennene i håret. Hun fniser litt mens hun tenker at de på et vis har sluppet ut av magen hennes, bare for å være med.

Nå er maten pakket ned, hun har fått saft og banan med, og det rosa penalet er omhyggelig gjennomgått en siste gang. Ranselen er også rosa, og hun får hjelp til å plassere den skikkelig når hun hører en bil utenfor. Bestemor og bestefar skal også være med å følge henne, sammen med mamma og pappa, alle tar del i hennes store dag. Sommerfuglene holder på å overta helt, og hun famler etter en varm hånd å holde seg fast i. Kvinnen griper tak i den lille hånden, kjenner selv både usikkerhet og spenning. Og takknemlighet for hva hun har fått del i… Hun er så stolt, og hjertet kjennes som om det skal briste når hun ser ned på den lille jenta. Nå er dagen der, for dem begge.

Første skoledag, en epoke er over, og en ny tid begynner.

"Stolt av deg, jenta mi…. Du betyr alt for meg, og jeg vil aldri slutte å elske deg! Du er den delen av meg jeg er mest stolt av, og jeg er så takknemlig for at nettopp du er min datter…"

Mamma.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende