Hun kjenner hun siger ned, synker inn i underlaget når drømmen åpner seg for henne, inviterer henne inn. Mørket omgir henne, mykt og trygt, og leder henne inn i det ukjente. Hun hører kallet langt bortefra, det lyder så sterkt så det høres inn i vakumet hun omgir seg med, gjennom alt og ingenting. Det byder henne følge.

Tåkedisen ligger fremdeles tykt over gresset, som om natten ikke helt vil slippe taket. Ikke enda, den gir ikke tapt så lett. Duggdråpene glinser i det svake morgenlyset fra solen som sakte krever sin rett, skinner i tusenvis av edelstener og krystaller. Varmen skyver varmsomt tåken ut mot skogskanten, og hun kjenner kulden mot de bare beina mens solen varmer henne bak. Hun hører igjen kallet, svakt og sterkt på samme tid. Noe kjent, noe hun burde vite. Men på et fremmed språk hun ikke lengre husker.

Hun føler nærværet før hun ser ham, kjenner den skarpe men rolige kraften fra tåkedisen, og vet han snart vil vise seg igjen. Kronhjorten som stiger ut av skumringen har en mektig era, som en vokter, en som kommer med viktig bud. Kallet øker i styrke, og hun gir seg i vei. Gresset smyger seg rundt de nakne leggene, og gir henne frysninger langt inn i sjelen.

Hjorten byder henne å følge, viser vei inn i skogen, inn i skumringen og stillheten. Viser vei på stier som virker forunderlig kjente, men likevel fremmed. Solen stråler ned mellom trærne, skaper liv til døde røtter, og lager skimrende kunstverk av edderkoppens spinn. Det er liv rundt henne, overalt kjenner hun nærvær av levende vesner, små dyr som ser frem på henne fra sine skjulesteder. Modige små, trygget av hjorten, vokteren. Fulgene synger vakre serenader, om livet, om det uendelige, evigheten. Hun lytter til sanger hun kjenner, ord og toner hun forstår. Det føles som en godt bevart hemlighet, en hun visste om engang, men som forsvant i dagene med krav og tanker. Et lite øyeblikk av hemligheter. Den lave melodien bæres langt i vinden.

Hjorten vandrer videre inn mot et ukjent bestemmelsested, mot et budskap gjemt blandt skogens skatter, inne i kjernen, ved foten av et fjell. Kallet er der enda, som om det når henne fra langt borte, et rop som rører ved bladene. Mosen hun går på, er farget av alle fargene hun kjenner, og enda noen til.

Hun ser fjellet et stykke unna, og vet det er dit hun blir ledet. Til foten av det massive fjellet, dannet av granitt som ikke engang tiden har fått tak på enda. Underlaget byder henne å sitte, å være til stede. Hun ser, og føler, nyter å være til her og nå. Bildet foran henne er allerede prentet inn lengst inne, der det kan bli forvart. Hjorten som troner over, er frendeles like sterk, lytter og varer etter fare, vokter over sin hemlighet med livet selv. Kalven ligger tett inntil sin mor, kjenner varmen, nærheten og kjærligheten som stråler fra henne. Den er helt ny i livet, enda våt, og vet ikke annet enn trygghet. Stolthet og ære, uskyld og ektehet, den lille er alt.

Skyene over siger sakte med tiden, og nye kommer stadig til.

Hun kjenner, ser og forstår. Hun er selv mor, vokter over liv, er selv elsket og beskyttet av sin make. Hun vet, og fylles av undring og ærbødighet over å få være til stede. En verden av øyeblikk, der hvert minste lille sekund er like viktig, like dyrebart, og en del av helheten.

Underlaget skifter, fra myk mose til hennes egen kroppsvarme…og tåkedisen viser henne tilbake. En tanke følger med henne, som fra drømmenes verden ut i virkeligheten…

Det viktigste er dog å leve.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende