Tjernet ligger der, sort og skinnende, som en speil-flate uten gjenskinn. Ikke en krusning, ikke en bevegelse…stille som natten.

Hun vet det er på tide. Det har vært på tide altfor lenge nå, hun har gått tom for unnskyldninger, tom for ord. Et puslespill, av knuste speil-biter, uten annet enn de skarpe kantene å gå etter. Skarphet som kutter hud, bånd, skjærer igjennom, lag etter lag. Forsiktig, forsiktig…smerte og kjærlighet går hånd i hånd…  Speilet reflekterer henne selv, hennes liv og hennes kjærlighet.

Døgnfluen lander på den svake overflaten. Man skulle ikke tro den gjennomsiktige hinnen ville være sterk nok, tåle belastningen av et levende vesen…men den lille fluen står der endog.

Hun er redd. For å vinne, for å miste, for forandringen hun ikke vet om kommer, og forandringen hun allerede kjenner. Noe skjer, med henne selv…og med den hun elsker. Det er en fremmed stemning i luften, en vag usikerhet hun kan kjenne nederst i magen, som en tung, kvelende tanke som ikke vil gi slipp…

Ringene på overflaten sprer seg videre, ut i mørket, større og større. Ellers er det stille.

Ordene vil ikke samarbeide, vil ikke forklare hva hun tenker, føler, og øynene som ser på henne klarer ikke se hva hun ville vise. Tankene som svirrer rundt, slipper ikke taket om det hun frykter mest. Forandringen presser seg mellom dem, og hun frykter tapet mest av alt. Ensomheten hun allerede kjenner, truer med å presse henne i kne.

Mens skumringen legger seg, våkner tjernet til liv. Som fra en langvarig dvale, endres det fra stillhet og vakum, til en arena for dansende nymfer.

Hun ønsker finne bitene, pusle sammen det hun knuste, finne igjen det levende bildet hun vet skjuler seg for henne. Tankene lever sitt eget liv, med henne som stille tillskuer. Hun er sliten. Sliten av sin egen tanke, sliten av sin egen kjærlighet. Øynene siger igjen, mens hun kjenner det er værst å være ensom når man er to.

Det gryende livet brer seg ut, som nattens egen puls, egen rytme. Svake slag i luften, knapt nok merbare for selv den mest følsomme. En ny natt, et nytt liv for døgnfluen som tørker vingene. En blank overflate, full av liv.

Bitene ligger foran henne. Klare for å plukkes opp, studeres. En for en må de finnes, og legges ned på rett plass. Det finnes styrke i hele speil.

Hun vet hun klarer det til slutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende