Små, runde og smilende. De ligger linet opp på bordet, roper på ham uten stemme, lik slangens røde eple frister de ham… Og han gir etter.

Mørket starter innenfra, eter seg opp fra dypt nede i buken, flammer seg vei inn i tankene og tar styring over det som engang var ham. Hendene dirrer, av spenning og frykt. Det var et steg han ikke kunne ta, et valg han ikke hadde. Og det er ingen vei tilbake.

Menneskene rundt ham skifter form, til kvinner uten ansikt, menn med hull til øyne… Frykten griper tak om ham, angsten tvinger ham i kne… Desperat  kjenner han hvordan kontrollen forsvinner, han siger inn i et mørke uten ende, uten lyd og uten luft. Et vakum laget kun for ham, av hans eget sinn. Han er sin egen forræder, sin egen tyster og finner ingen fred.

Raseriet bygger seg opp, gir ham en styrke han ikke har. Han stabler seg opp igjen, og gir seg ut på vandring. Mellom menneskene uten ansikt og tomme øyne leter han desperat etter seg selv. Sinnet er i ferd med å ta overhånd, frykten gir energi til det som var tomt. Han åpner munnen, hører lydene som faller ut, uten kontroll, uten tanke…

En hånd berører ham på skulderen, sender varme og ro inn i ham. Men det er ikke nok, det forsvinner inn i det store intet som har slukt ham, sammen med alle planene han hadde, livet han skulle få. Et steg frem, og mange tilbake. Hvor er han nå…? Frykten og raseriet driver ham frem, sprer om seg med ord han vet er farlige. For ham. For andre. Farlige og giftige ord som han selv slynger ut. Som lukker dørene foran ham, dørene han selv har jobbet så hardt med å åpne.

Et rom, uten vegger. Hans egne vegger som fanger ham, lukker ham inne. Press på håndleddene, smerten som jager igjennom kroppen…skal han aldri få ro? Aldri finne lindring fra sine egne tanker…

Han husker. De hvite pillene som ropte på ham. Som satte igang tankene i feil retning, stegene han tok, og eplet som ødela hans fremtid enda en gang.

Tårene renner fra skrekkslagne øyne, han tok et valg han ikke hadde.

Mens låsen smeller i den tunge jerndøren bak ham, presses han igjen i kne. Sinne, raseriet i hvit drakt er på vei ut av kroppen…og han er så uendelig trist.

Alene. Igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende