Hun bøyer seg fremover, krøker seg over stolen. Magen har slått krøll på seg igjen, og hun kjenner smertene slår videre utover langs ryggraden, og ned mot hoftene. Hun puster tungt…..venter…..dette er hun vant til, og hun vet det går over, snart. Hun må bare bite tennene sammen og vente.

Ikke god nok.

Hun slepper ut pusten igjen, og reiser seg opp.. Ser rundt seg, i hjemmet deres, hjemmet hun har vært med å forme. Men likevel, det er ikke hennes sjel som bor der…hun er bare på gjennomreise, på vent. Hennes elskede er borte, selv om han ikke er langt unna. Men det føles som en hel tidsalder, han lukker henne ute, snakker ikke.

Ikke god nok for dem.

Det gjør så vondt… Følelsen av tomhet, av å synke igjennom gulvet til et sted langt der nede. Hun får ikke puste, hver gang hun trekker inn er den der igjen. Den uforklarlige tomme og vonde følelsen som hun ikke klarer sette ord på.. Den bare er. Som hun selv.

Hva har hun gjort?

Hun flyter bortover gulvet, tåken som siger rundt beina hennes har steget oppover. Nummen i underlivet, en prikkende tomhet også der.

Hva er nå dette da…? Hvorfor skal hun, av alle, føle at livet går i revy forbi henne…mens hun står på sidelinjen og ser på. Hun har jo sin erfaring, sine tanker om livet og om døden, hun som alle andre.. Ellers rettere sagt, ikke som alle andre…for hun er ikke som dem. Føler hun i allefall. Hun har aldri kunnet nå opp, dit hun ville komme, dit andre helst så at hun var…

Men var det det som var meningen…? At hun skulle opp dit? Opp til det nivået de andre stod på. Eller skulle hun være der nede, dit de skubbet henne gang på gang….   Kravene var for høye, for krasse, og de åt henne fra innsiden. Hun skulle, måtte, burde, kunne…men gang på gang stod hun tilbake som et skremt lite rådyr, et jaget vilt…med sin egen jeger prustende i nakken. Og redselen bak neste hjørne.

Så høye krav…så mange lovnader, men ingen glede. Tomheten spiser sjelen ut av sitt eget skjulested, jager den hvileløst rundt i intet.

Hun stopper vandringen ved vinduet, ser ut på landskapet utenfor. Ser på fuglene høyt der oppe. Frihet, tenker hun… Hun ble født inn i feil tid, feil kropp, feil alt… Hun skulle vært en fugl, som svevde uten andre bekymringer enn hvor hun skulle lande neste gang. Hun er en fugl, men på bakken. Bundet, vingeklippet.  Og ikke god nok.  Tankene vandrer…

Inne i kratt, smygende rundt som en skygge… på jakt… Eller jaktet?

Et hikst unnslipper, og hun tar  seg skremt til munnen. En lyd hun ikke kan kontrollere bygger seg opp fra insiden, en gråt som river henne til blods i sjelen…  Savnet etter noe hun ikke vet, noe udefinertbart, noe så sårt at hun ikke ønsker kjenne på det. Men hun har inget valg. Som vanlig, tenker hun forskrekket…. Som vanlig har hun inget valg, hun flyter med, dit de styrer henne. En elv av følelser som er demmet opp, til bristepunktet. Og hun vet den vil renne over, før eller senere.

Hvor valgte hun feil? Hvilken sti skulle hun tatt… Den trygge, som viste seg å være forræderisk? Eller den veien hun valgte bort… Som hun den gang ikke kunne se enden på…som skremte henne fra sans og samling. Så mange valg, men ingen reelle… Ingen virkelige valg.

Gråten som ligger i press, gjør at hun ikke får puste. Men hun nekter å la seg overvinne… Hun skal være sterk, om det så skal ødelegge henne invendig.

I det hun trekker seg bort fra vinduet, kjenner hun igjen tomheten som vandrer igjennom huset.

Stillheten er overdøvende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende