Skogen har kledd på seg.

En vakker, lun vinterkåpe av den reneste, kviteste sne. Den demper alle lyder, og lyser opp i dens mørke indre. Skogens dyr kan ikke lengre gjemme seg, og jegeren er ikke lenger skjult. Kong Vinter har gjort sin entrè, de høye grantrærne bøyer seg i respekt.

Snøen knirker i en lav protest, fotsporene avslører hvor veien har gått.

Stien har gjemt seg, under den kvite dynen. Sammen med blomster og røtter har den gått i dvale, den vil ikke lengre være noens syndbukk. Den bare er, har ingen oppgave,annet enn å tilby en lettere vei. For dem som vet hvor de skal.

Sporene fører ingensteds, bare en svingete rad av små trykk i snøen.

Solen har ikledd seg sitt favoritt-slør. Glødende rødt, med en oransje tupp. Den vandrer fortere nå, som om den har dårlig tid, et stevnemøte som ikke kan vente. Et stevnemøte med skjebnen og dens overlegne ironi.

Snøen som laver ned, gjør skikkelsen mindre synlig… Sporene forsvinner fortere enn før.

Skyggene blir lengre, strekker seg mot skikkelsen i snøen. Trærne er tause vitner til en ensom vandring. Kulden biter fra seg, tøffere i solens svake skinn, en kriger uten lidenskap er blitt tildelt en slagmark.

En kvitkledd rot stikker opp fra teppet, tilbyr et sete så mjukt som silke, kald som is. Småkvistene rundt er et spindelvev av tanker, dekket av is-krystaller og vakre små stjerner.

Det drypper lett fra en bøyd skygge, salte dråper som smelter is.

Solen er svak, svekket av skjebnens harde elskov. Greinen over roten hvisker en stille sang til blomstene i dvale, stien som har skjult seg. En sang om stjernenes vandring, om regnbuens komme. Den er en ønskekvist, med frosset håp.

Kalde fingrer griper lengselsfullt om håpet. Varmen sprer seg inn til hjertet, til roten og stien, solen lyser opp, avdekker vakre små blomster og spirende frø.

Tankevevet rundt roten stilner hen, skyggene trekker seg tilbake. Krigeren vender hjem, med lidenskap i hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende