Tåken ligger som et tykt, varmende teppe over skogen. Månen setter farge på kantene, en sølvgrå, kald substans i stadig forandring. Regn-skyene ligger lavt, truende og mørke…om kort tid vil høst-vinden styre dem inn mot skogens hjerte, der de vil slippe løs tårene som har ligget oppdemmet for lenge.

Den lille steinbenken er mosegrønn av elde, fuktigheten lager våte render langs beina. Den står støtt, som om tiden selv er dens beste venn, og skogen dens skredder. Midt i en liten lysning, står den…og venter.

Skrittene er nesten ikke hørbare, det mjuke gresset demper alle lyder. Skikkelsen som er på vei langs stien, går med hodet bøyd.

Trærne danner en liten garnison, oppstilt for å vise ære, en støtte-erklæring fra moder jord selv.

Tankene vandrer, i fortid, nåtid og fremtid. Om håp og drømmer, realitet og virkelighet. Løfter som ble knust, tråkken ned i gjørmen under et mektig vesen. Forhåpninger som ikke lenger lever, men erstattet av forklaringer uten gnist, uten liv.

Benken i skogen står støtt, har tålt stormer og harde vinder før. Frosten som legger et livløst teppe av hvitt, og iskrystaller som sprenge seg vei. Den har tålt alt. Og tåler fremdeles.  Stein for stein ble den lagt, av nøysomme, tankefulle hender. En sjel for lenge siden, borte nå, men benken holder enda stand.

Stien fører inn i hjertet, mot en eldet, vis benk.

Skyene renner over, tårer ned langs stammene i skogen, ned i gresset, inn mot fjellet skjult for alle. En hard kjerne av kald virkelighet, formet av tiden selv.

Skikkelsen vandrer videre, inn i det dypeste, den mørkeste delen av skogen. Tårene himmelen feller, lager mørke flekker på jakken. Men det merkes ikke, tankene er også på vandring.

Benken tilbyr hvile for slitne bein, for alle som velger veien dit. Den har mosemykt sete, som balsam for sjelen, et veiskilt i tiden for dem som ser.

Skikkelsen vandrer hvileløst videre, inn i et mørke uten forstand. Stien hun valgte har ingen ende, benken står tom.

Hun valgte feil vei. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende