Himmelen gråter…

Store, tunge dråper faller ned, og den har tatt sort sørgekappe på… Den gråter til høstvinden, som spiller en rolig, trist melodi på de avkledde grenene til de største trærne i skogkanten. Himmelen gråter enda en gang for det største sviket hun har sett.

Solen har gjemt seg…

Bakom himmelens slør har hun funnet skjul. Pakket seg inn i den sorteste bomull, så verken lys eller lyder kommer inn. Hun skjelver av redsel for himelens vrede, der hun føler lyn og torden langt inn i sjelen. Solen har søkt tillflukt, hun har sett for mye.

Vinden gjør opprør…

Den feier i voldsomme kast over havet, bryter krefter med selveste Kong Nemo i bølgene. River med seg sjøsprøyt inn over strendene, langt opp etter svabergene, skummet fra kampen driver inn over de gamle båthusene som klamrer seg fast til fjellet. Vinden raser i sinne over urettferdighet.

Årstidene stopper opp…

Sommeren har tatt sine farger med seg, varmen fra sommersolen er borte. Blomstene er visnet og luktene etter sommerregnet svunnet hen. Høsten har kledd av seg, etterlatt et tomt skall, lik et skjelett dannet av nakne skoger og fargeløse marker. Vinteren vil ikke komme, den har stoppet sine klare, rene farger og holder igjen kulden og iskrystallene. Ingen skal kunne glede seg over alle stjernene i snøen, eller den blå fargen på en klar natt.  Våren lar vente på seg. Den lar ikke de små grønne skuddene på trærne slippe til, eller sangen fra den lille bekken lyde om morgenen. Den jager bort alle trekkfuglene som ønsker den velkommen, og gråspurvene som skulle overvintret er borte. Årstidene har stoppet opp for å vise sympati.

Hun ser seg selv i det mørke vannet. Den sorte overflaten danner et speil av hennes inderste følelser. Ingenting. Ikke engang en krusning på overflaten. Bare en livløs sort hinne. Et speilbilde av tomhet.

Hvorfor kunne hun ikke kjenne noe…hvorfor var alt blitt borte…?  Alle følelser, all glede, forventning. Kulde var det eneste hun kjente, kulde fra berget under henne. Hardt og kaldt.

Hun hadde mistet seg selv. En plass på veien hadde hun forsvunnet. Uten å vite det selv hadde hun fortsatt langs veien, som et tomt skall…  Ikke engang sorg kjente hun…bare en altoppslukende tomhet, et intet uten en eneste forandring. Tomrommet etter en skinnende stjerne på himmelen.

Hun ser skikkelsen et stykke unna. Han kommer mot henne med bestemte steg, som om hun var det eneste i hans verden. Hun ser opp på ham når han står over henne,ser på ham med en tommhet i blikket, hul i magen. Tenkte du kunne trenge en venn, og en til å holde rundt deg i kveld…

På avstand ser de ut som en. Tett slynget sammen i en trøstende omfanglese som rører opp de følelsene som hun trodde var borte. Sorgen hun hadde lett etter,vellet opp i henne, og hun kjente nesten lettelse.

En følelse av sorg, var fremdeles en følelse…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende