Hvite vegger, lange tomme korridorer, et livløst pust langs gulvet.

Hun ser på den lille skikkelsen foran henne, så sårbar,og med en nesten gjennomsiktig hud. Hånden hans gjennom-boret av ledninger, små spisser inn i blodårene…det renner væske inn i ham med presise drypp.

Livet hans avhenger av de små dråpene.

Hun kjenner seg tom. Som om hele henne innvendig er blitt et stort svart hull, suger til seg all glede, alt liv. Han som ligger i sengen, er hennes liv. Og han er borte. Inne i en egen verden hun ikke har tillgang til. En plass hun ikke lengre kan beskytte ham, en plass hun er lukket ute fra. Om hun hadde vært der inne, med ham, skulle hun tatt ham på fanget, blåst på og sagt alt vil ordne seg, alt vil bli bra…. Nå må hun nøye seg med å klamre seg fast i den livløse, gjennomsiktige hånden hans.

Livbøyen hennes, så hun ikke skal drukne.

Øynene smerter, det er for lyst. Hun har grått så lenge at det ikke er flere tårer igjen, søvnløsheten har redusert ansiktet hennes til noe hun ikke kjenner. De blå livlige øynene er blitt mørke klumper i en dyp øyehule, sorte render under gir det hele et dødt preg. Hun dør innvendig, litt om litt.

Hvor er du, min sønn…?

Ingen vet, ingen kan fortelle henne noe. Vente. Vente. Hun orker ikke vente mer nå, noe må skje. Hele livet hennes står på stedet hvil, en evig lang pausemelodi som aldri tar slutt. Et hikst unnslipper leppene, før hun kroker seg sammen i den udefinerbare smerten hun har båret på så lenge.

I et eventyrland langt borte, der det ikke finnes noe vondt?

Søvnen  tar henne med bort, tilbake til dagene der de hadde det godt sammen. Dager der solen skinte i parken, og han kom løpende mot henne med sand på knærne og sand i håret. Dager der en klem ble gjenngjeldt, og små armer knuste henne i kjærlighet.

Sov godt, min sønn…mamma passer på.

Et stille sukk lyder i rommet der de ligger, sønnen i sengen, hun over ham , begge i dyp søvn. Et pust av liv, av vår, og av kjærlighet større enn livet selv. Den svake vinden flyter rundt dem, omgir dem. Og forsvinner inn i den lille gutten, inn i en drøm om en grønn og frodig park. Om trygghet i mammas armer, og et mjukt kyss på en svett gutte-panne.

Han husker….

Leken gikk fort, nesten uten kontroll… Mammas stemme når han forvinner ut porten. Sykkelen som gikk fortere enn han noensinne hadde syklet før…spenningen i farten, og panikken i lysene mot ham…  Hvinende skrik av fastlåste bil-bremser, et desperat rop om hjelp, gråt og bønner.  Redselen i mammas stemme var som slutten på et fint eventyr… Så ingenting. Stille. Mørkt.

Han kjenner tyngden på brystet. Og hånden som henger fast i mammas grep… Luften han puster inn kjennes rar, lett, som om det ikke var luft, men skyer i brystet hans…

Hun kjenner en forandring. Et nesten lydløst håp som hvisker henne i øret.

“Mamma…er du sinna på meg…. ?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende