Vinden river og sliter i tretoppene, de store kjempene bøyer seg i ydmykhet for den store stormen.  Skyene danser en heftig foxtrott over den røde himmelen, danner bilder som forandrer seg lik tiden på speed.

Småfuglene har tatt tillflukt i de laveste grenene, de sterke, tykke som er forbundet med jorden, klorer seg fast med de små klørne.

I det fjerne kan man høre brølene fra Tor, han reiser over jorden med sin åttebeinte hest…etterlater ingen tvil om hans humør.

Det hvite lille huset har holdt stand mot stormer i mange, mange år…og grunnmuren er forankret i det sterkeste fjellet ute langst kyststripen. Det har vært hjem for flere familier, opplevd både lykke og tragedier i sin tid.  Nå er  vinduene borte, og den gamle døren slår hardt i veggene, så hengslene klager høylytt. De fine tynne gardinene som engang holdt inne varmen slenger nå i revne tuster, og gir hele huset et spøkelsesaktig preg…

Det går et sukk igjennom rommene. Noen ville sagt det var vinden som farer rundt, noen at det lille huset har overtatt en villfaren sjel. Men sannheten er en helt annen…

I alle år har huset vernet sine beboere mot sjøsprøyten som slo opp fra havet…det har holdt dem varme i vinterstormene, og skjult dem fra de kraftige regnbygene som reiste over dem.  Nå er det selv overlatt til sin egen skjebne, malingen flasser av veggene og vinden river tapeten av veggene…

Det som i alle år har våkt over sine egne, er nå etterlatt…og frembringer sorg…  et langdrygt sukk som bare stormen hører…

Ute på havet ligger en liten fiskeskøyte. Den kjemper for livet i de voldsomme bølgene som slår opp over det slitte dekket. Mannskapet klamrer seg fast, ber bønner til sine guder, redselen skinner ut fra øynene…

Båten la ut fra kai på en solfull dag…men været er skiftende på denne kanten av verden… Før noen rakk å tenke på hjemreisen var stormen over dem, med ulende vinder og røde skyer.

Nå har de ingen styring, de er etterlatt i stormens nåde…som om en slik storm i det hele tatt kunne ha følt noe annet enn et frådende sinne.

Som opp av intet ser de skrekkslagne fiskerne det massive fjellet tårne seg opp… Den store svarte massen kommer mot dem i stor fart…eller var det vinden som førte dem dit? Båten kjemper en desperat kamp, for å holde seg flytende en liten stund til…den har et ansvar, den er blitt en redningsbøye.

I det den treffer de skjulte klippene, de skarpe knivene havet har gjemt, føler den vesle båten ingenting…hvordan kan den det? Den er laget av tre og metall…og kjenner ingen smerte… Men sjelen som er plantet i skroget av nøysomme arbeidshender, den gangen den ble laget, føler en sorg…  Eneste trøsten er at båten nå er fri, til å seile på de evige hav, frakte sjeler videre til grønne, fredfulle marker. Båten gir sakte tapt i bølgene…

Mannskapet ombord blir slynget ut i bølgene, og kjemper videre. Den salte hav-stormen leier dem mot den lille stranden klippene har dannet ring rundt.

Et slitent følge kommer inn den gamle døren…lykkelige over å ha funnet ly mot stormen som fremdeles raser på havet… Det lille hvite huset har igjen fått en oppgave, og man kan nesten se de skjeve veggene rette seg ørlite opp.

Det dype sukket i vinden forteller båtens egen sjel at dens mannskap har funnet fred.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende