Hei!

Jeg heter Susanne, men blir kalt for susse. Jeg er 15 år, og gikk på ungdomsskolen. Jeg har lyst, litt tynt halvlangt hår, og blå øyne, en liten oppstopper nese og fregner som er strødd utover det meste…

Jeg husker første dagen på ungdomsskolen, jeg hadde gått og gledegruet meg i flere dager, eller uker når jeg tenker meg om. Det var en helt ny skole, vi hadde flytten i løpet av sommeren… Derfor gledet jeg meg til å få treffe noen nye venner, kanskje til og med få en ny bestevenn. Der vi flyttet fra hadde jeg nemlig det, og jeg savnet henne fryktelig gjennom hele sommeren. Mamma sa det ville gå seg til, jeg ville finne nye venninner, og at denne plassen var så mye bedre enn der vi kom fra… Jeg så jo såklart hva hun mente, både siden vi nå hadde kjøpt et eget hus, og fordi det var et mye bedre miljø her en der vi kom fra…

Alikevel grudde jeg meg også.. Det er ikke enkelt å skulle være klassens nye jente, jeg kjente ingen og visste ikke hva de ville tenke om meg…om de ville like meg?

Første skoledag var rar…kan ikke forklare det på noen annen måte… Jeg gikk alene hele tiden, og følte meg litt utenfor. Smilte til noen av jentene, men fikk ikke engang et lite nikk tilbake… Ja, ja… Jeg var jo ny…så det kunne vel ta litt tid før jeg fikk venner… men jeg må innrømme… jeg lengtet fælt tilbake til gamleskolen…. Følte meg usikker og ganske liten…men det værste var følelsen av ikke å bli sett…

Etterhvert som dagene gikk, forsto jeg at ting ikke ville bli så mye enklere…ting ville ikke komme til å gå seg til.  I allefall ikke i første omgang. Jentene i klassen ville bare ikke snakke med meg…de oppførte seg som om jeg ikke var til stede…usynlig og ikke-eksisterende… Jeg var en inntrenger i deres perfekte lille verden.

Guttene derimot…de hadde sett meg… Og fortalte meg så ofte de fikk mulighet om hva de tenkte, om fregnene mine, om det tynne håret, og ikke minst oppstoppernesen min. Jeg hadde faktisk ikke lagt så gruelig mye merke til alt de komenterte…men speilet jeg stod foran bekreftet med harde ord…jeg var vel ikke akkurat pen, nei… Dess mer jeg så i speilet og dess mer de fortalte om hvor stygg jeg var…dess mindre følte jeg meg. 

Etter noen uker på den nye skolen gråt jeg hver kveld. Jeg gikk igennom hva de hadde sagt til meg, jentene som fniste bak ryggen min av grunner bare de visste, og alle gangene guttene hadde spent bein på meg ned trappen.  Gipsen på venstre håndledd var kommet siste gangen. Jeg hadde ikke lyst å gå der…jeg var redd og lei meg hele tiden.  Lappene jeg fant i ranselen som viste tegninger av meg… jakken min som var full av sort tusj…og ikke minst, læreren som kjeftet hver gang jeg rakk opp neven og spurte om å få gå på do. Lite visste hun om at jeg ikke kunne gå i friminuttene…da ventet de på meg.

Manna og pappa jobbet lange dager…så det var stort sett meg og lillesøs som spiste middag sammen. Hun trivdes så godt i sin klasse, hadde fått flere nye venninner, og to bestevenner. Gud, så jeg misunnte henne…

Hele første året ble et mareritt.  Og jeg begynte sette pris på de få gangene jeg bare ble oversett… Da slapp jeg  unna. Da lot de meg være i fred.

Blåmerkene skjulte jeg fint under gensre, men sårene i hjertet kunne ingen se. Legen på skolen spurte meg en gang om jeg hadde det bra hos dem, om jeg trivdes…tror kanskje han hadde mistanke siden jeg var så ofte innom… Men jeg smilte, satte masken på og sa at joda, jeg trivdes godt, jeg!  Hadde jo fått flere venner og hadde mye å gjøre på….

Siste dagen før skoleferien skulle begynne var nok den værste… Det var som om mine plageånder forstod at det var flere uker til neste gang…så da måtte de gjøre en skikkelig jobb…

Jeg forstod det allerede før det ringte inn til første time…og burde gjerne bare tatt sekken og gått hjem igjen allerede da.  Men jeg hadde aldri skulket skolen før, og skulle da såvisst ikke begynne med det siste dagen…

Jentene som stod i sirkel rundt meg, fniste og lo… "Fregne-monster", "Din forpulte hore", "Mammas skatt"…alle ordene som ble slynget mot meg var så såre… jeg kjente tårene presset på…men jeg kunne ikke, måtte ikke begynne å grine… Det var som å helle bensin på et bål.

Klokken ringte, og alle stormet inn.

Læreren lot vente på seg…og klassen fortsatte sin misjon… Denne gangen var det guttene sin tur. De er mer hardhendte, og først da jeg lå inne i hjørnet, med smerter i magen etter et spark, ga de seg. Jeg klarte såvidt å komme meg tilbake på plass før læreren stod i døra.

Hun så rett på meg, så nok øynene mine som var fulle av vann, og huden rundt som var hoven og rød. Klassen satt musestille. Hun ristet på hodet, og snudde seg mot tavlen…timen var igang.

Etter dagens siste time var over, var jeg svimmel og følte meg ikke bra… Jeg gikk ut døren, men måtte støtte meg i rekkverket på vei ned trappene. Kvalmen og smertene i magen var grusomme.

På bussplassen stod de, ventet på meg…flirende og skremmende. Sjefen i gjengen tok tak i meg først, presset meg inn  bak busskuret. De andre i gjengen fulgte på…og snart var de rundt meg alle sammen. Klærne mine, som mamma nettopp hadde kjøpt, den fine nye genseren…ble revet av, og kastet i sølen. De nye skoene lå sammen med den.

Mørket kom over meg mens de fremdeles holdt på…det var som om kroppen min ikke ville mer, svevde bort fra seg selv… Smertene forsvant, i magen og underlivet. Kvalmen var borte. Sjelen min flyktet.

…..

Kirkeklokkene ringte.

Mamma gråt, pappa satt med et steinansikt… Og vesle lillesøs… som jeg var så glad i, satt på benken og så på… forstod ingenting, men samtidig alt…  Hun var den eneste som hadde hørt meg om nettene, kommet og trøstet det lille hun klarte…

Om jeg har dårlig samvittighet?

Ja… Jeg skulle så gjerne få gitt mamma en siste klem…og fortalt pappa hvor glad jeg var i ham. Jeg skulle så gjerne ønske at tingene var blitt anderledes… Men det var ikke slik det var ment å bli. Jeg skulle nok ikke finne nye venner, en ny bestevenninne. Jeg var for stygg, for tynn og hadde for mange fregner… Og jeg var ny.

Den siste dagen på skolen, bak busskuret, ble det siste jeg kunne tåle… Da jeg våknet til meg selv, halv avkledd i sølen, alene igjen…bestemte jeg meg for at jeg ikke orket mer…ville ikke mer. Klærne var våte og sølete da jeg tok dem på…og jeg frøs… Men jeg var lettet.

For jeg hadde bestemt meg, og det var ingen vei tilbake.

Jeg ville bare få være i fred, og det har jeg nå.

Denne historien vil jeg gi til alle dem som har blitt mobbet, og ikke minst til dem som lar seg blir revet med og mobber selv…  Historien er bygget på en sann fortelling,, med små endringer og jeg vil sende en ekstra tanke til "Susse"…  Hennes historie fortjener å bli husket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende