Innestengt… igjen …

Han ser ut vinduet, ser på høsten der ute. Hvordan trærne skifter farge fra sommer-grønt til de varme fargene som hører årstiden til. Store, tunge dråper renner ned på utsiden av vinduet, og han legger håndflaten mot det kalde glasset. Synest han kjenner vannet renne langs fingrene.

Steinen i magen er nesten blitt en vane nå… Nesten, fordi den kan aldri bli normal…den presser alltid på.  Men han har lært seg å ignorere den, skyve den bort til den omtrendt ikke eksisterer. Natten er eneste tiden han mister den kontrollen. Da ligger steinen så tungt, og det smerter slik at det renner over.

Han kjenner på døren igjen. Trykker ned håndtaket, stille, så ingen skal høre. Men den er fremdeles låst. Han hadde egentlig ikke regnet med noe annet heller… De har jo sine rutiner, sine regler.

Rutinene er det som lar dagene gå, lar tiden spinne…og han kjenner han hater det. Et stille hat, mot dem som har plassert ham her, dem som tok fra ham friheten…og erstattet den med regler, rutiner og mennesker han ikke kjenner. Mennesker som går stille i dørene, spør om han har det bra, om han trenger noe. Mennesker som skal hjelpe ham…. som holder ham innesperret.

Livet hans utenfor er borte. Han har skuslet det vekk, med dop og kriminalitet. Ønsket om en forandring er heller ikke der…ikke nå lengre. Han har blitt skuffet så mange ganger, av seg selv mest av alt.

Det banker stille på døren inn til rommet hans.

Mannen som står i åpningen smiler svakt, spør om han ønsker komme inn til dem, se film, eller kanskje bare prate?

Han rister på hodet…som han har gjort så mange ganger før. Han vil bare være alene, være i fred.

Ute er mørket på vei til å skjule de høye trærne. Og han kjenner steinen begynner å smerte..  Gråten som kommer er stille, så ingen andre hører. Han ligger under dynen, med knærne oppunder, og armene rundt, i en omfangelse av seg selv… Prøver holde fast  på fremtiden, håpet som svinner for ham.  Kjenner han er ensom.

Tankene spinner, om fortiden som ligger bak…alle tanker som en gang var Om den fremtiden han hadde planlagt, om ulykken som snudde om på alt. Pillene han tok for smertene, pillene som etterhvert hadde overtatt alt, hele livet hans. Han tenker på henne, hun som hadde gjort så mye for ham, gitt av seg selv, så han skulle klare å gå videre. Og han hadde skuffet henne.

Timene går…mørket skjuler tårene.

Han vet ikke når han sovnet, men sist gang han så ut vinduet var det allerede lysere i horrisonten. Kroppen er trøtt, av flere års rovdrift. Han kjenner det nå… Vet det er på tide. Innimellom må man føle på frykten for å kunne bearbeide den, for å kunne gå videre. Innimellom er det aller viktigste håpet.

Det banker igjen stille på døren. Mannen spør om han ønsker komme inn til dem? Spise frokost sammen med de andre…de vil så gjerne ha ham der… Kanskje prate litt også?

Han kjenner fremdeles steinen, den ligger tungt og smerter. Men han kjenner noe annet også… Ensomhet. Det svake ønsket om forbedring, om et liv med mening, en følelse av håp han nesten ikke kjenner igjen.

Han nikker på hodet, og tårene renner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende