I går hørte jeg noe på radioen som provoserte meg.

De snakket om krigen i Østen og om hva denne hadde gjort for menneskene som er innvolvert… Og da snakker jeg ikke om politikere eller ministre i alle mulige former…jeg snakker om folket…som meg og deg. Og om soldatene som følger “Storebrors” pipe…

Tilbake til det som ble sagt på radioen.

Før har soldater som kommer tilbake fra krig, hatt et støtteapparat klart til å hjelpe dem igjennom traumer ol. Et støtteapparet direkte tilknyttet militæret. Hvor mye hjelp det har vært i denne innstansen er et helt annet tema, som jeg ikke har kompetanse til å ta opp…så det lar jeg fint ligge. Om noen andre føler for å opplyse oss, så er de da hjertelig velkommen til det. Men nå skal det da komme endringer i dette opplegget…. Nå får de ikke dette tilbudet lengre, de skal heller få hjelp til å komme seg inn i det offentlige hjelpeapparatet, de offenlige psykologene og terapautene…

Det er her jeg stusser… For det første er det offentlige hjelpeapparatet  totalt feil ord for enkelte… Det er ikke alltid like mye hjelp å få der…  For det andre…så er dette en innstans som allerede er totalt overarbeidet og ikke har nok kapasitet til dem som allerede er innunder dem. Og nå skal de også klare å tilby proffesjonell veiledning og terapi for soldater med traumer som ofte overgår langt de flestes problemer i vårt samfunn…

Er det meg som er helt på jordet her?

Burde man ikke kunne tilby disse menneskene hjelp fra noen som faktisk kan hjelpe dem? Istedet for å frata dem mulighetene for hjelp innen det militæret, der det i det minste er mennesker som vet mer om hva de har gjennomgått, burde de ikke kommet med flere middler til å oppdatere hjelpen der de har fått den til nå? Istedet for å presse dem inn i et allerede overarbeidet og fullt offentlig system, ville det ikke fått bedre uttelling for pengene å ruste opp hjelpen innen det militære hjelpeapparatet?  Man skulle tro at det ville fått en bedre effekt? Å kunne snakke ut og få bearbeidet sine opplevelser med andre som også har vært der, eller i det minste vet hva som foregår “der nede”.

Jeg jobber også i det offentlige hjelpeapparatet…riktig nok innen en helt annen etat og med andre problemer. Men den dagen det kommer en krigsveteran til oss, så vil jeg dessverre føle meg ganske så hjelpeløs… Jeg kan nok klare å prate og lytte, tilby å være et medmenneske, men der stopper det også. For jeg har ikke muligheter til å kunne sette meg inn i hvilke vonde opplevelser denne gruppen bærer på…

Det er trist at disse menneskene som følger sine ledere, som setter sitt eget liv på spill for både det å hjelpe andre folkeslag og ikke minst, for politikken…*Trist, men sant* At de ikke skal få det beste vi kan tilby når de da vender hjem igjen… De har da virkelig gjort seg fortjent til det…uansett hva en måtte mene om politikk og kriger…  

Dette er “fotsoldatene” … de som gjennomfører hva våre vise ledere bestemmer er bra for oss uvitende undersåtter… Om man er imot krigen, politikken eller what ever…så er det ikke denne gruppen en bør ta det ut på… Og de samme vise lederne har nå bestemt at soldatene våre må inn i det offentlige hjelpeapparatet…*sukk*

Hva kan en si…

Og til sist… Det kom også en annen opplysning på nyhetene som jeg ikke helt klarer forstå vitsen med…  Nyhets-oppleseren kunne fortelle oss at det nå var blitt drept 25 opprørere av danske soldater… Og da lurer jeg…spiller det egentlig noen rolle om det var danske, norske, eller kinesiske for den del… Det er enda 25 døde… Og enda flere soldater som kommer hjem med minner de gjerne ville vært foruten, uvahengig av nasjonalitet….

*Dette er ikke kritikk til soldater eller dem som er offer for denne krigen…det er kun et spørsmåls-tegn ved enkelte politikeres prioriteringer…*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende