Hun ser ned på armen, blodet renner i en liten rød strime idet hun beveger sprøyten rundt, forsøker treffe åren som hun vet er der inne et sted. Den sviende, stikkende følelsen, vondt langt inn i brystet, i sjelen, men hun må glemme den nå.. Kan ikke kjenne på den, orker ikke, det er borte om et lite øyeblikk, det vet hun. Drar nålespissen frem og tilbake, rundt og ned igjen. Gang på gang. Blodet renner, en liten elv.

Snart ser hun ingenting, alt er bare en rød masse, klissete, sleipt… Den andre armen er utelukket, der kommer hun ikke igjennom. Hun har stukket for ofte der…arrvevet hun føler i hjertet har forplantet seg ut i huden… den er nesten blitt like hard.

Sinne, sorg, frustrasjonen bryter igjennom…og hun lar det komme ut…Et dypt stønn, en smerte som kan høres… men uten noen til å lytte blir det stille. Alene, igjen. Hun har ikke grått på mange år, tårene tar slutt de og.  Hun brer ut tærne, der er det enda muligheter…der er hunden enda mjuk. Sprøyten sklir inn, for fort, så hun må trekke den litt ut igjen.  Smerten er værre der… Hun vet dette, og stålsetter seg….Rundt med nålen,opp til hun kjenner den butter imot, presser inn igjen, og er gjennom. Svien flyter sammen med den blanke væsken, ut i vevet, inn i strømmen…

Og etter det er det ingenting.

Den unge mannen er nyutdannet, han er fersk i jobben, fersk i byen, og fersk i smerten… Han ser ned på papirene han har gjort klare, leser dem enda en gang. Han kan skriften ord for ord, bokstav for bokstav…men leser igjennom hele. Ingenting må galt, han er nervøs nok som det er. Kjolen er nyvasket, og strøket. Båndet ligger klart. Alt må gjøres riktig denne første gangen. Hvis han skal nå videre, dit han er på vei, så er dette noe han må gjennom. Obligatorisk tjeneste, som det heter så fint…. 

Sangen innenfra når ham, og han stopper opp et lite øyeblikk… Det er så vakkert, så rent…en sang om håp og kjærlighet. Og han tenker på blomstene, hvite, blå, men mest gule… Han som trodde at gule roser stod for falskhet.  Tanken streifer han, kort, før han feier den bort…   Kanskje han hadde rett alikevel.

Han ser ned på dem,  føler en viss lettelse. Der er ikke mange der, kun en håndfull. Han puster inn, dypt inn, gjennom nesen…og ut igjen.  Rolig, ut munnen, og lar samtidig prestasjonsangsten, nervøsiteten slippe ut…. Sangen flyter fremdeles ut fra koret, klokkerent og vakkert.

En sang om en spurv som aldri skulle bli glemt.   

Mens han ser utover, forundrer det han, at det så ofte var tomt på fremste rad. Som om menneskene ikke ønsket komme nær Gud, som om de var redde. Vanligvis ville han gått ned dit, som skikken var, og tatt dem i hånden. Litt brydd merker han lettelsen som skyller igjenom ham, der var ingen som satt der…han kunne slippe. Denne første gangen var det viktig at alt ble bra, å sette en standard. At folk ville se opp til ham senere, som den trygge, en leder.

Kisten er hvit, og pyntet med blomster. Gule roser, for det meste.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende