Alarmen varsler skingrende og høyt om den forestående katastrofen. Mennene, som for et par minutter siden satt rundt bordet og spilte poker, reagerer på lyden rent instinktivt .. Blodet bruser, hjertet banker og pusten farer inn i korte drag.  Kaffekoppene velter om kapp,  idet mennene reiser seg og bordet følger med. Varm svart kaffe renner mot kanten, og slynger seg mot avgrunnen uten å nøle, treffer gulvet med et lavt klask. Ingen hører det lengre. Rommet er tomt, og på kort tid er alle kledd i rødt, på vei ut i bilen som venter med motoren i gang.

Denne delen er den værste delen. Når de har fått på det livbergende utstyret, og sitter i bilen,  mens garasjeporten sklir opp…de vet enda ingenting .   Han tenker at de burde nok spandert noe mer smørning, fremdeles hører han de skrikende protestene fra hengslene når de massive dørene åpner seg, slepper dem ut i gaten. Mennene i rødt vet ikke annet enn hvor de skal, og han kjenner han fryser på hendene…

Sirenene fra bilen varsler for alle rundt, de er på vei. De har en jobb å gjøre, mennesker som venter på dem. Desperate mennesker. Kansje også barn… Enkelte bilder vil aldri forsvinne, aldri gi fred.  Enkelte inntrykk vil alltid være en del av ham,brent inn i hjertet og sinn…  Noen ganger var det vanskelig å være menneske,  trøste en mor, en far, være den som måtte beklage… Det var en tøff jobb. Men han ville ikke byttet med noen.

For vanligvis var han en av de gode, en av heltene til barna i nabolaget. Han hadde nedkjempet demoner, mektige vesner fra urtiden, han hadde slukket ild, og kvelt flammer.  Han ga mennesker en sjangse til…likegyldig av hvem de var.             Drage-dreper, hadde barna i sønnens barnehage kalt ham. Og han kunne ikke vært mer enig. For han kjempet mot drager, blodtørstige, ild-sprtutende vesner uten noen samvittighet, uten anger.    Drage-dreper.    Han likte det ordet.

Bilen farer avgårde, har dårlig tid. De hadde alltid dårlig tid, skulle alltid helst ha vært der før. Uansett. Tiden var viktig, og tiden var alltid knapp.

Turen fra stasjonen til åstedet var aldri lett … det var da de tenkte tilbake. På andre turer, andre hjemkomster. På menn som ikke lengre var med dem,og på familier der noen manglet. Alikevel måtte de finne frem motet.  Ursinnet og urmannen i hver og en, det som skulle holde dem i live.  Som et indre vesen som visste hvordan,  drage-dreperen som bodde i hver enkelt av dem.  Og den dukket opp hver gang. Men aldri før de var fremme. Ikke før de så den selv, dragen,  flammene…

Idet bilen svinger, er den brennende bygningen foran dem. Et gammelt, vemodig hus. Store vinduer med sprosser, store tunge dører. Huset har i sin tid vært et mektig hus, med viktige mennesker og daglige gjøremål. Tingretten hadde sine oppgaver der, rettsbetjenter og politi var gjester, også de tvilsomme individene i samfundet fant veien hit, på vei til en usikker fremtid, en sjebne bestemt av andre.  Men denne gangen var huset i en annens makt, prisgitt dragen, på vei til å bli fortært.

Bilen stopper endelig opp, og mennene hopper ut. De ser på huset, ser på flammene, på fienden.   Dragen er smart, vet de er på vei.    Når de retter sitt våpen mot den, blåser og freser den tilbake. Skremmende og ildpustende, uten fremtid og uten redsel. Det er en kamp om mot, en kamp om hvem som holder ut… En drage mot en dreper.

Slangen lever i hendene hans, der han er i krigen. Han ser de rødkledde på vei opp stiger, inn dørene… en beleiring for å styrte en tyrann, tenker han. 

Dragen og dets skaper.

Han vet han er her, ser på, beundrer og frykter sitt skaperverk. Med både redsel og håp for at dragen skal tape. Og mennene gjør jobben sin, de vet, og de lever, her og nå. Alt annet rundt dem, folkemengden og hvit/svartkledde i jobb, blinkende lys og høye rop…er borte. Kun dragen og dem selv eksisterer.  De er krigere, i krig mot en flammende fiende.

En døende drage. Og en hverdagshelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende