Flammen slikker opp langs veggen, grådig og altoppslukende…fortærer det den makter, alt som kommer i dens vei. Varmen fra den er nesten uholdbar, svir huden, så de små hårene på armene forvinner, krølles bort i intet. Fargene, de ubestemmelige fargene som skifter fra hvitt til gull, fra sort til blå…Gløder i treet, drypper varme gnister ned på gulvet.   Danser vilt, utemmelig…en farlig salsa uten kontroll. 

Han ser på sitt verk, og er umåtelig stolt. Han vet han må bort derfra, før noen ser ham, før flammen sluker ham.  Men klarer ikke løsrive seg fra den pirrende scenen som utspiller seg foran øynene hans… 

Menneske-mengden øker,og mennene med sorte og hvite uniformer jager dem bakover, utenfor sperrelinjene, men folkene trykker på, vil nærmere.  De er fasinerte og skremte av den voldsomme brannen.

Fasinasjon og redsel er et farlig samspill…som kan drive mennesker med krefter de ikke ante de hadde, til å forandre seg, bli monster uten stengsler, uten moral.

Midt i flokken står han, flammens herre og mester, han som ga den liv, satte den fri til å danse, en dødelig dans. Han skubber seg frem, følger mengden, vil frem og se. Alle som er her, har kommet for å skue hans skaperverk, hans store triumf.

Flammen eter seg videre opp, opp mot himlen, opp mot månen. Eter seg gjennom de gamle stokkene, svir sorte skyer på veggene, før de også blir fortært med en voldsom styrke.  Flammen bølger seg langs gulvet, leter etter en utvei, før den farer videre opp langs dørkarmen, og sprenger seg vei.

Skrik, sirener, hundeglam og komando-rop…han kjenner til denne delen. Der de store røde bilene kommer, med sine skinnende røde mennesker. Heltene fra gaten, som dør i jobben. Han rister svakt på hodet, er det verdt det, undrer han. Når de røde mennene kommer tilbake fra enda en brann, når de ikke får sove om natten av frykt for å lukke øynene, bilder på netthinnen de aldri kan unnslippe… Er det fremdeles verdt det da?

Når flammen først har unnsluppet fra sitt lille fengsel, vokser den fort…blir enda større, enda varmere og mer fargerik. Dansen går over til en rolig, dødelig vals. Gyngende og vuggende danser den seg oppover langs gangen, smyger seg ledig inn i alle kroker, må ikke gå glipp av en eneste liten del… Suger til seg luften,etterlater kun et vakum, før det fylles av farger.  Den lever, og er født for å tillintetgjøre.

Røyken velter ut av den gamle, godmodige bygningen.  Varmen slår imot alle som våger seg bort.  De som er utvalgt og opplært til å bekjempe den, gjør sine oppgaver med vant håndlag, roper ut order og stiller seg opp. Når slangen som mennene bærer på får liv, og vannet slynges mot vinduene, hører de protestene innenfra. Hvesingen, brølene fra flammen som gjør opprør.

Han ser på oppvisningen foran seg, som en film på et lerret. Og klapper begeistret i hendene når flammen vinner første omgang. Den er hans, hans eget barn…og kriger vilt for å overleve.

Vannet trenger inn, det kommer inn i sprekkene, inn vinduet, dets form gir det adgang overalt. Og flammen kriger, for livet. Brøler ut med pust av varme og gass, sorte skyer som velter fremover. Kjemper  lidenskapelig, brennende…den vet ikke annet. Opp, opp mot skyene igjen, opp mot solen og den evige flammen der.

De røde mennene jobber fort, og de er effektive… Dette kan de, hverdagsheltene som lever blandt sine egne,de er dem som setter livet på spill. Han ser flammen gi tapt, mer og mer… Den blir kuet ned, for til sist å dø bort.

Flammen brøler ikke mer, bare et stille hves, en siste protest… Den ble født til livet, ble mektig og stor, bare for å bli kuet igjen. En siste gang strekker den seg opp, før den trekker seg tilbake og forsvinner… Sorte skyer som stiger opp,og bølger,  den siste pusten. Fra taket drypper det store dråper, vannet renner langs den sotete veggen… bare dampen fra veggene minner om flammen, den altoppslukende, dansende ilden.

Han trekker jakken rundt seg, før han snur seg og går.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende