I ferien opplevde jeg noe utrolig stort…*s*

En opplevelse som forandret hele mitt syn på fortiden,nåtiden og fremtiden.

Jeg møtte min biologiske far,og mine to lillebrødre….

Jeg har alltid hatt en pappa i oppveksten,min mors mann og min lillebrors far,og han har alltid også vært min pappa. Takket være ham har jeg aldri manglet noe,og jeg har aldri opplevd urettferdighet mellom meg og min bror.  Jeg har enorm respekt og kjærlighet til ham…han er min pappa.

Samme med min lillebror som jeg har vokst opp med,han er da fire år yngre enn meg,og min sjelefrende som alltid stiller opp når jeg trenger ham. Uannsett…

Min mor,mamma,har også alltid vært en klippe for meg. En jeg kan stole på,en som er der når jeg trenger det.En mamma,i ordets rette forstand…med armer jeg kan søke tillflukt i også i dag som voksen.

Familien vår er sammensveiset,og jeg har aldri stått alene.

Så defor har tanken om min biologiske far har vært litt uvirkelig for meg…jeg har alltid visst om ham,men har ikke før hatt det store behovet for å treffe ham,før nå i voksen alder. Vi har brevvekslet og snakket et par ganger på telefon,men det var @ sin fortjeneste at vi holdt tettere kontakt de siste årene. Vi hadde snakket litt om et møte de siste to årene,og i år,i ferien,følte jeg at nå var tiden kommet…nå var jeg klar,og ønsket treffe dem…               Så snart besluttningen var tatt fra min side,kjente jeg at det var rett. Men ingen sommerfugler i magen…iallefall ikke da… *s*

Vi begynte ferien hos en god venninne…koste oss,og grillet om kveldene,snakket om alt og ingenting. Hilste på hennes samboer,hans sønn,og deres mange dyr… En flott begynnelse på en feire jeg ikke kommer til å glemme så lenge jeg lever…

Morgenen kom,jeg sendte min Far en melding om at i dag ønsket vi komme på besøk,om det passet? Jeg må si jeg ble litt imponert da jeg fikk høre at ettersom konen hans hadde bursdag samme dag,så skulle de egentlig ut og spise med et vennepar,men de gjorde da altså om på alle planene og inviterte til grill-kveld hjemme istedet siden vi skulle komme… *s*

Vi skulle møte A.S, konen hans,på en bensinstasjon,siden vi ikke visste hvor de bodde…og jeg hadde fremdeles ingen sommerfulger på sverming mens vi stod der og ventet. Da vi så den lille,slitne bilen hennes komme inn på stasjonen,forandret det seg totalt…jeg var ikke bare nervøs,jeg hadde visst fått en hel sommerfugl-koloni i magen…hvor i alle dager kom de fra ?!?

A.S nøyde seg ikke med noe håndtrykk,hun kom bort og ga meg en god klem…hun var en flott dame,rett frem og ærlig…noe jeg kom til å erfare utover kvelden også *s* Og jeg er glad hun er som hun er…ting kunne blitt veldig mye vanskeligere for min del på den bensinstasjonen hvis ikke…

På vei bort til min Fars hus,og hans familie raserte sommerfuglene det siste jeg hadde av nerver,og den var ikke mange mm negler jeg hadde igjen,da vi endelig rullet ned den siste lille biten,og jeg så huset foran oss.

Det første jeg la merke til,var en ung mann som stod og tittet ned fra terrassen,min lillebror på 18 som jeg aldri hadde møtt… Jeg tittet ned på hendene mine…de skalv så jeg ikke klarte holde dem i ro… Hvor i alle dager kom denne reasjonen fra???

Så la jeg merke til den lille forsamlingen utenfor huset…og fremst stod det en mann med lyst hår. Han holdt en rose i hånden,og så minst like nervøst ut som jeg følte meg… min far.

Jeg trodde ikke jeg skulle klare å stå på beina,hadde en merkelig klump i magen,og en hel koloni med sommerfugler og mygg i magen,da jeg endelig gikk ut av bilen. Og jeg var aldeles ikke forberedt på den reaksjonen..ikke i det hele tatt! Klumpen i magen kom hele veien opp på vei bort rundt bilen,og når min far tok rundt meg, rant det bare over… Jeg fikk hilse på min ene lillebror J. ,på fem år…    Og jeg fikk hilse på S., min lillebror på 18.

Og det var som å se seg selv i speilet,der en mannlig versjon av meg selv tittet tilbake. Det var så rart,så stort… og en hel mengde følelser stormet til overflaten på en gang…jeg hadde så absolutt ikke ventet den reaksjonen,og visste ikke i det hele tatt hvor jeg skulle gjøre av meg… Jeg ville løpe bort, langt derfra, men jeg ville også løpe inn i armene på dem…alt på en gang…

Heldigvis var det flere enn meg som så ut til å ha problemer med å takle det som kom,og vi gikk opp på terrassen og satte oss…fikk summet oss litt,og snakket sammen. Og jeg følte meg som en del av familien fra første stund,de tok imot meg med åpne armer,både meg, min datter og min samboer.

Jeg satt i stolen,kunne ikke la være å titte på min lillebror,S.,som satt rett ovenfor meg…det var så rart,som om vi alltid hadde kjent hverandre. Øynene hans var som å se i et speil,samme farge,samme form…og jeg kjente ham. Jeg tror vi er like, ikke bare i utseende,men også i mange tanker.

Den yngste lillebroren min, J., på fem forstod godt hva som var på gang…og han var litt mer varsom enn resten. Han lekte fint med min lille perle på fire,onkel og niese… *s*  Og det var nok henne som ble isbyteren mellom oss to.

Jeg fikk se bilder,og høre historier…og jeg ble kjent med mine lillebrødre og med min far. Og det var så godt! Det overrasket  meg at så mange biter falt på plass…biter i et puslespill jeg ikke engang ante manglet! Vi snakket og snakket,og kunne ikke helt slippe blikket til hverandre,spesielt meg og lillebror S.  Det var rart..for selv om dette var første gang vi traff hverandre,så kjente vi hverandre på en måte. Vi var familie.

Når det var tid for å bryte opp,var klokken allerede over midnatt… de minste var blitt mer enn passelig trøtte… *s* 

Jeg må innrømme,det var minst like vanskelig å dra, som det var å treffe dem… Jeg skulle så indelig ønske vi bodde nærmere,at vi kunne treffes oftere. Da jeg fikk siste klemmen av min far,trodde jeg hjertet skulle briste,og vi måtte bare bryte opp… Det rant noen tårer den neste timen…både av takknemlighet og glede,men også sorg. Jeg skulle så gjerne lært dem bedre å kjenne, hatt mer tid ,og selv om jeg vet det kommer…så var det tøft der og da…

Jeg kan ikke annet enn å tenke på hvor heldig jeg er,ikke bare møtte jeg hele min familie jeg ikke har kjent før,men vi var også en familie fra første stund…det er ikke alle som opplever det på den måten. Jeg ble tatt imot med åpne armer,og trengte ikke bevise noe for noen…de tok imot meg for akkurat den jeg er. Og det er vel det som kjennetegner en familie,er det ikke?

Jeg er så utrolig heldig!

Jeg har min egen familie her,min samboer og “våre” tre barn. Jeg har en mamma,en pappa,jeg har en far og tre lillebrødre…. Og en enda større familie rundt,både dem jeg har hatt hele livet og dem jeg enda ikke har truffet…

Jeg ser virkelig frem til å bli bedre kjent med med dem alle,og håper vi snart kan treffes igjen. Nå er alle puslebitene på plass,også dem jeg ikke visste manglet…

Er jeg ikke heldig???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende