Enkelte ganger kan jeg ikke la være å undre meg over alle de menneskene som lever hele livet sitt i en evig irritasjon… *s*

De som ikke kan la være å rakke ned på andre menneskers lykke,og som absolutt må irritere seg over at andre ikke har samme meningene som de selv. Det kan ikke være enkelt,å leve etter de betingelsene de setter for livet sitt? Når kjærlighet ikke er kjærlighet,når lykken ikke er ekte… Når man ikke klarer å glede seg over den enkle sannheten at over skyene er himlen alltid blå… *s*

Et menneske som mangler fantasi i hverdagen,som ikke klarer smile over andres lykke…hva har de som gjør at de takler de vanskelige dagene livet innimellom tilbyr? Om de ikke kan se at livet er en eneste stor berg og dal-bane,der en har velget mellom å henge med,eller henge fast… Det vil uannsett gå oppover igjen,før eller senere! En vil alltid kunne oppleve noe lykke i livet…

Når disse menneskene opplever livets vonde sider,hva har de da å holde fast i? Om kjærlighet ikke finnes,om det bare er en illusjon skapt av hormoner og det evige jaget etter reproduksjon? Er det i det hele tatt noen lykke som da  er ekte?  Eller er alt bare en fasade?

Er en mors kjærlighet til sitt barn,bare et overlevelses-instinkt? Og en eldre manns hengivenhet til sin rynkete kone,bare et forankringspunkt?

Nei,takke meg til en porsjon humor og fantasi, takke meg til å tro på den ekte kjærligheten…så får de tunge dagene komme når de kommer…jeg har da en bagasje med meg som gjør at jeg ser lyset i andre enden

Jeg tror nemlig på ekte lykke,jeg *s*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende