Første gang jeg traff henne rystet det meg hvor ung hun så ut til å være…

Hun var heller ikke mer enn 19 år,stod det i papirene hennes… 19 år,og allerede så på feil sti…

Det at hun nå var her,betydde at noen mente det var fare for livet hennes,at hun måtte fratas alle egne valg i en periode,for at andre skulle kunne lede henne inn igjen på rette veien… Det er ingen enkel jobb å fortelle en person at for de neste tre månedene må hun leve bak låste dører,med faste regler og rutinemessige urinprøver,blodprøver,at hun ikke engang kan ta en liten tur ut på trappa for en røyk uten at hun har to personer til å passe på henne…

At de neste tre månedene betyr leve eller dø for henne.

Jeg satte meg ned hos henne,prøver å trøste…fortelle henne at vi ikke er her for å gjøre livet hennes vanskelig og vondt,men tvert imot for å hjelpe henne.

Men det er som å snakke for døve ører,iallefall de første dagene… Dette vet jeg av erfaring…de må nok miste litt mer verdighet,stolthet,bli hakket mer desperat før det i det hele tatt er noen vits i å snakke om noen fremtid.

Et par uker etter kommer jenten selv til meg…hun trenger en å prate med,en som kan forstå og som kan hjelpe henne med å sortere alle de vanskelige tankene,følelsene. Hun forteller om misbruk,om venner som svikter,om fortvilte foreldre og om de mange kveldene der ønsket om å sette en overdose har vært større enn ønsket om å leve. Hun er 19 år,men snakker som en gammel dame,der tiden er brukt opp.

Ukene svinner,vi går turer,prater,ler og gråter…og jenten begynner etterhvert å tenke på et liv uten sprøyter,uten rus. Hun snakker om skole,og jobb,hun gleder seg til å komme ut på de åpne avdelingene… Dette er noe hun vil klare,dette er en utfordring hun ser frem til å komme igjennom. Hun har fått sine faste oppgaver,og får skryt for jobben hun gjør….hun er på vei!

Etter de tre månedene har gått,har hun flyttet ut på en av de åpne avdelingene,hun er fri til å gå alene på tur,til å spille ballspill med gutta og handle klær med damene. De soler seg på plassen og prater om en fremtid de ikke før har hatt. Tunge stunder er det fremdeles,men de er flinke til å støtte hverandre,en støtte de ikke før har hatt fra venner. De blir sett,og bare det gir dem en egenverdi de ikke før har kjent på. Samfundet er dessverre ikke alltid like flinke med disse individene som  falt engang på veien,og ikke er istand til å reise seg alene.

 Jeg snakker med henne så ofte jeg kan,og  hun forteller meg om treningsturer hun har vært på,besøk hun har fått. Alt hun nå mestrer selv,og hvor mye det betyr. Og hvor mye hun gleder seg til å komme hjem til mor og far,gjett om de er stolt av datteren sin! Turene ut fra institusjonen er så viktige,hun klarer det og er så stolt,så stolt!

Midt i ferien min får jeg telefonen….

Hun har tatt overdose.

Og er igjen på lukket avdeling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende