I allefall her på denne bloggen…
Håper å se nettopp deg legge igjen spor i min nye blogg https://ephemeropteras.wordpress.com/
På gjennsyn!
*Ta daa*
Å spire med våren.
Ute er det snart natt. Dagen har vært som de fleste andre, selv om denne også har sine helt egne særpreg. Små ting som gjør at den skiller seg fra resten av dagene i uken. Solen varmet skikkelig i dag, for første gang på lenge. Med vårlig kjærtegn, slår det henne, og hun smiler for seg selv. I dag har det vært en fin dag.
Ikke alle dager er like gode. I løpet av det siste året har det vært spesielt mange stunder hun godt kunne vært foruten, timer som har føltes som år, dager lange som et liv. Dette året er et av dem hun aldri kommer til å glemme. Av mange grunner, egentlig. Først og fremst fordi det har satt henne på en hard prøve. Noen ganger har hun trodd at hun ikke kunne reise seg igjen, ikke kunne klare å fortsette kampen. For kamp har det vært, så til de grader. En kamp for tillværelsen, kanskje? Iallefall for alt hun holder kjært. Og hun trodde hun ville tape.
Utfallet er enda uvisst, slår det henne. Men hun har lært så mye… ikke minst hvordan man reiser seg igjen. Gang på gang. Så lenge det er nødvendig. Enkelte kamper kan man ikke tape. Man har ikke det valget, uansett hvor sliten man er. Fordi et tap ville bety for mye. Det ville være slutten på noe som ikke har noen slutt.
Så mange ganger har hun betraktet menneskene. Utenfra og innenfra. Og det bildet som viser seg er ofte en liten metafor for livet selv. Menneskene er en rase man ikke kan bli klok på, vesner med egen vilje og egne tanker. Lik en sommerfugl, der bare et vingeslag forandrer verdener. Individualister, hver for seg like unik.
Er hun også unik? Tanken kommer snikende sammen med usikkerheten. Er hun en personlighet som andre husker og kjenner, bare for den hun er selv?
Hun tror det.
“Hver dag er en gave.”
Setningen kommer overraskende på henne, og hun tar seg selv i å undres over hvorfor. Ikke hvorfor hver dag er en gave, for det har hun smertelig erfart. Men hvorfor hun skulle bli overrasket over at den tanken dukket opp i det hele tatt? Hun føler hun har glemt noe langs veien. Noe viktig, noe av selve essensen i livet og individet.
Med ett slår det henne. Hva som har forsvunnet mellom alle slagene, hva som skjedde når kampen i seg selv plutselig ble så viktig å vinne.
Hun glemte å leve. Hun glemte å kjenne etter. Det ble så viktig med alle småtingene, at det store bildet forsvant i alle puslebitene.
Se hver dag som den unike muligheten den egentlig er. En oase av liv, et spekter av tanker, erfaringer og lærdom, alt til rett tid. Viktig kunnskap om det å være menneske, om det å ha sjel og pust. Uansett hvor mange tårer hun har grått, og hvor mange ganger følelsen av avmakt har slått henne i kne, så hadde hun ikke trodd at hun ville glemme hvorfor det var så viktig å ikke gi opp. Drivkraften bak hver eneste gang hun reiste seg opp fra bunnen.
*Alle disse dager som kom og gikk, ikke ante jeg at det var livet*
Søvnen sèg omsider over henne. Tankene stilnet hen, for å vandre videre inn i en annen verden. Med inn i drømmen kom nye tanker. Om våren og livet som stadig spirer på nytt og på nytt.
Dagen i morgen kan vente noen timer enda.
Når livet tar uventede vendinger.
Jeg har alltid likt å skrive. Skrive noveller, historier og tekster om eget og andres liv, få legge igjen spor etter meg som på et vis blir stående selv når jeg ikke er der. Bruke odrene til å vise hvem jeg er og hva jeg står for…
Jeg tror jeg har klart å formiddle videre det jg har ønkset på en måte slik at folk forstår hva jeg vil frem til, og jeg føler at jeg har gitt videre både glede og andre følelser til mine lesre i løpet av mine år her på bolggen *s*
Før jeg skriver videre nå, vil jeg beklage om der kommer skrivefiel, og jeg håper at dere som leser fremdeles forstår hva jeg vil frem til.
Saken er den, at livet mitt tok en litt uventet vending her for kort tid tilbake. Jeg tror kanskje at dette er et resultet av hva familien vår har gjennomgått de siste månedene. Presset vi har vært under, og kampen vi fremdeles kjemper for familien vår, har vært og er tung. Men det går fremover, og tingene er bedre nå enn på lenge. Heldigvis har min kjære og jeg klart å holde hodet stort sett klart, og vi står side om side, sammen. *s*
Men, for to uker siden kom det enda en smell. Jeg ble hasteinnlagt, mistet talen og skritfen, koordinasjonen var dårlig, hukomelsen borte, og jeg hadde nedstat følelse og reflkekser i hele venstre side. Jeg er 99% bedre, og har vært igjennom mange, mange tester uten at de finner noe svar. Talen og skriften er tilbake, men jeg sliter fremdeles litt med skrivefeil og setningsoppbygning. Bær over meg meg der 
Det skal på plass igjen, så jeg jobber med det! Og jeg har til og med fått papirer på at hodet mitt er som det skal, ikke alle som har det! *Flirer*
Så kort, det går bedre og bedre dag for dag *s*
Vi kommer igjennom dette også, og står sterkere igjen etterpå…
La natten få svare for seg selv.
Tankene raser rundt, følger sine egne veier og bygger sterke murer ut mot verden. Noen ganger skulle en fått lov til å stoppe tiden, latt skyene fryse fast på himmelen, mens vinden stoppet opp.
*Dynen ligger som en ytre beskyttelse rundt meg, men den kan ikke redde meg fra meg selv.*
Hun kjenner at lakenet atter en gang har krøllet seg, på de mest ubehagelige stedene… klumper seg under hoften og setter merker. Nå må hun snart få sove, før sjelen hennes flyr bort. Det kjennes som om kroppen snart ikke er i stand til å holde den fast.
Det er stille. Helt stille, nesten. Nattelydene er der fremdeles… men de er så vage, så langt bort at man nesten ikke klarer registrere dem i det hele tatt… Noen tasser der ute i mørket, levende og varmt i natten. Noe som lever i mørket, skjuler seg i det sorte teppet som jeger eller bytte… Med gule øyne, lynende og levende. Våken og på vakt.
Som henne. På vakt mot tankene som gang på gang invaderer, trosser murer både utvendig og på innsiden, finner sine smutthull og jager henne mot stupet. Det finnes ingen gjerder, ingen holdepunkter. Bare et dypt, sort hull… og langt der nede er det intet.
Hun vrir på seg igjen, forsøker plassere kroppen mellom ryene på lakenet. Men det henger fast, klamt og kvelende. Som luften rundt henne.
* Går det an å få klaustrofobi inni sin egen kropp? *
Når foten lander på det kalde gulvet, rister hun svakt i kroppen. Varmen fra under dynen blir erstattet med kjølig natteluft igjennom åpningen fra vinduet. Hun beveger seg stille og mykt på søvnige bein, forsiktig så hun ikke skal vekke noen. Lyset fra rommet ved siden av, danner en liten sti der hun vet hun kan tråkke ned. Trygghet, sikker grunn. En ting hun nesten desperat ønsker for seg og sine.
Hun tenner ikke noe lys, gjennskinnet fra gatelyktene utenfor lyser opp tillstrekkelig for å vise vei. Hun føler seg både trøtt og våken på samme tid. Kroppen ber instendig om hvile, det verker i hver eneste nerve. Men tankene virrer fremdeles rundt. Skyver søvnen bort.
Mens vannet varmes opp, støtter hun seg mot kjøkkenbenken… Lukter på te-posene, og finner den rette. Den lukter av mørketid, krydder og varme farger. Det føles som bedre tider. Hun slepper posen ned i den dampende koppen, og blåser forsiktig. Den varme skyen som slår tilbake, får henne til å rynke på nesen, før hun smiler.
På mjuke føtter går hun videre, med koppen mellom hendene. Mot neste rom, der de jevne slagene med søvn treffer henne før hun når frem til døren. En liten fot har havnet utenfor den beskyttende kanten, og kjennes kald når hun pakker den forsiktig tilbake. Den vare bevegelsen fra skikkelsen inne i mørket, tyder på at det lekes også i drømme. Hun smiler. Leker fritt, godt og bekymringsløst på store marker med engblomster. Finner røde, søte bær langs grøftekanten. Søvnen bærer den lille prinsessen videre i drømmeland, der det ikke finnes noen grenser.
Hun kveler et gjesp, og tusler tilbake. Kjenner roen som senker seg, tankene som stilner… Hun er ikke alene. Selv ikke i stillheten om natten. Det lever rundt henne hele tiden, de flyter rolig i drømmenes hav, ligger til lading for dagen som snart er på vei.
Det er så mange krav når solen står opp, så mye å tenke på. Fremtiden er usikker, man kan bare leve en dag om gangen. Og la natten få svare for seg. Det er ikke hennes ansvar, i det minste. Og godt er det.
Når hun synker ned i underlaget, føles det med ett ikke så kvelende lengre. Og hun lar øynene få ro. Før hun forsvinner bort, kjenner hun varmen fra armen som legger seg rundt henne. Tryggheten og roen, og hun undrer seg om han er på samme sted. På den store sletten med blomster og røde bær i grøftekanten. Tankene har stilnet, det er å på tide å slippe taket igjen.
Hun har fremdeles det mest verdifulle i verden. Det som betyr mest, som varmer henne fra innsiden og hele veien ut.
Da spiller det mindre rolle at verden er stor og kald.
Glassboken.
Kaffekoppen sender lindrende ilinger gjennom fingrene hennes, varmer opp hendene som kjennes stive av kulden. Øynene søker noe å feste seg på, en bevegelse bortenfor, en farge som fenger… hva som helst. Bare ikke rett frem.
Hun løfter koppen opp mot munnen, lar den hete drikken forsvinne inn mellom leppene. Kobler ut et lite sekund mens følelsen av å brenne innvendig slår ut alle andre impulser. Et kort sekund bare, men likevel nok til at hun klarer hente seg inn igjen. Og kan møte blikket fra andre siden av bordet.
Han ser på henne, nesten tryglende. Hun kjenner spørsmålet på kroppen, men hun har ikke noe svar. Ikke i dag, ikke om en liten stund… Sannsynligvis vil hun ikke kunne svare noensinne. Ikke før hun selv har forstått, analysert frem og tilbake alle mulige forklaringer. Men hun vet allerede at noen ting finnes det bare ikke svar på… Og det gjør henne trist.
Summingen av stemmer rundt dem blir mindre, det begynner bli sent. Og han venter fremdeles på at hun skal si noe. Hva som helst, vet hun. Den vellkjente steinen i magen trykker seg ned mot buken, så hun får en plutselig trang til å reise seg opp, unnskylde seg med et kjapt ærend. Han nikker med blikket festet i bordflaten, forstår hun trenger tid til å fordøye. Forsøke å forstå, om ikke annet.
Speilflaten stirrer trassig mot henne, to hissige blå øyne som nekter slippe taket, nekter henne å vike unna. Hun ser ironien i det, at det er hennes eget blikk som krever svar. Hun som liksom skal ha kontroll, som utad alltid har et kjapt svar. Og så kommer fortiden med spørsmålet hun ikke engang klarer forstå.
Tankene surrer på høygir, gir henne en dundrende hodepine som takk for sist. Mens hun gnir seg på tinningene med to fingre, slår det henne. Hvor forskjellig menneskene egentlig er satt sammen. Byggesteiner som i utgangspunktet er like, gir et unikt resultat. Hver gang. Og innimellom blir produktet mindre bra, noe gikk feil på veien. En feil som ikke kan rettes opp i, som det ikke finnes retur-rett på.
Sinnet kommer som kastet på henne. Mennesker skulle kommet med garanti, tenker hun brått. Om en ikke ble fornøyd med sluttresultatet, når alle barnlige lærdommer og ungdommens erfaringer var omme, så skulle en hatt en klage-instans å ringt til.
“Produktet Meg Selv ble ikke som ventet, kan jeg forsøke en gang til?”
Hun lurer på om han ville ha benyttet seg av den nye sjangsen han da ville fått. Eller om han fremdeles ville vandret langs de samme velkjente gatene, og endt på nøyaktig samme sted. Hun innser at dette bare er enda et spørsmål som ikke har noe svar.
Når hun vender tilbake til bordet, ser han ikke lengre på henne. Blikket er vendt ut vinduet, mot ingenting. Og hun kjenner at stemningen har forandret seg. Han virker mer avslappet, ikke så desperat lengre. Han snur seg mot henne og smiler vagt. Spørrende.
Hun puster ut, senker skuldrene og møter blikket hans.
Stemmen hennes høres fremmed ut selv for henne selv, når hun begynner å snakke. Analyserer lavmælt det han har fortalt henne, så ingen andre skal høre. Forsøker stille de rette spørsmålene, så han kanskje kan klare å finne frem til svaret selv. Og denne gangen ser hun rett på ham, vil tvinge ham til å lete i hver krok han kjenner til. I hvert rom han ikke engang tør åpne dørene til. Mennesket har så mange ukjente faktorer, sier hun høyt. Og det er bare en selv som kan finne veien dit.
Senere sitter hun for seg selv, lar tankene vandre dit de vil. Orker ikke stoppe dem, vet ikke lengre om det lar seg gjøre. Så mange ganger før har hun møtt mennesker som utfordrer henne, får henne til å undre seg. Så mye har hun lært på veien, nye tanker å gripe tak i, fundere på og plukke fra hverandre. Og fremdeles blir hun skremt når hun uforvarende treffer mennesker som spiller på de mørkeste strengene i menneskesinnet.. Det er noe hun vet hun aldri vil kunne venne seg til.
Likevel har dagens hendelser tvunget henne til å innse at hun ikke slipper unna.
Hun har også sine egne hemligheter, tanker som kanskje ikke tåler dagens lys. Irrasjonelle og urettferdige meninger, fantasier og drømmer kun for henne selv. Hvordan ville hennes verden reagert dersom hun hadde åpnet seg, fullt og helt, om alle kortene i hånden ble avslørt, et for et? Vist både den glorete fremsiden, og den frynsete baksiden… Ville andre forstått hennes tanker?
Hva er det som definerer henne…? Den som hun lar andre ta del i… eller den hun gjemmer unna? Begge deler…? Men finnes det da noen som kjenner henne…
Tankene spinner sitt eget liv der hun stirrer ut gjennom det mørke vinduet, ut i intet. Når har ens egen tanke gått over grensen, egentlig…undrer hun. Kan en tanke skade bare ved å eksistere? Sommerfugl-effekten i et mørkt og hemmelig rom der ingenting setter grenser, annet enn ens fantasi…
Alle mennesker har hemligheter, sine egne mørke rom uten adgang for andre enn en selv. Dem hun går forbi på gaten, eller sitter ved siden av på bussen… hva om deres tanker kunne leses ord for ord i en glassbok, gjennomsiktig og skjør. Ville hun tålt det hun fant, eller ville verden rast sammen som et glorete og frynsete korthus..
Kulden utenfor som sakte kryper rundt hushjørnet, føles med ett ubehagelig nær når det går opp for henne. Verden har ikke forandret seg stort siden mennesket satte foten på land… Mennesket er seg selv nærmest.
Og det finnes fremdeles monstre der ute.
Heller dø stående.
Hun trekker pusten inn med en kraftantrengelse, og kjenner kvalmen som strømmer på. Smaken i munnen, den lette følelsen i hodet, hun klarte liksom ikke bli helt fortrolig med oksygenet hun var blitt så avhengig av. Men det gjorde jobben hennes lettere. Å puste var nå ikke så smertefullt som det var før, og hun følte ikke lengre at lungene ville gi etter ved hvert pust.
Beina hennes verket de også. Og der hjalp det ikke med piller lengre heller. Men hun sa ikke så mye om det. Det var ikke noen vits, for sykepleierne kunne ikke gjøre noe mer med det enn de allerede gjorde. Og da ville de bare bli bekymret igjen. Sist gang de var bekymret for henne, hadde de sendt henne inn til undersøkelse, der hun hadde måttet bli i over to uker. Det ville hun ikke igjen. Så da holdt hun heller bare munn istedet.
Lyset sivet sakte inn igjennom de gjennomsiktige gardinene. Snart kom de søte jentene for å hjelpe henne opp av sengen. Det ble vel kanskje litt feil å kalle dem jenter, det var bare det at hun kunne vært bestemoren til de fleste av dem. Selv om de var voksne og ferdig med utdannelsen sin for flere år siden. Hun hadde også utdannelse. Hun var en gang selv vært sykepleier, og kjente til alle utfordringene som fulgte med. Det værste var tiden. Eller, den manglende tiden. Da dagene hun gikk hjem med dårlig samvittighet for alt hun skulleburde gjort, men som det ikke var satt av tid til. Hun smilte litt for seg selv. Tiden var hennes største utfordring fremdeles…
Egentlig skulle tiden hennes vært ute for lenge siden.
Hun knep øynene sammen mens hun ventet på at en krampe-trekning i høyre fot skulle gli over. Det var vanlig om morgenen, når hun hadde ligget lenge i samme stilling, og leddene var stive. Ikke det at de var så myke ellers, men på dagen var det likevel mer bevegelse. Og en annen stilling.
Hun så på klokken igjen. Nå var det gått over tiden. De skulle vært her nå. Ikke noe uvanlig i det heller. Men hun skulle så gjerne fått gå på do. Allerede da hun våknet hadde hun kjent presset. Da hadde det enda vært svarte natten ute.
Dørklokken kimet. Endelig.
Det varme vannet kjentes godt mot huden. Rensende og lindrende. Og etterpå raspet det harde håndkleet behagelig ned over ryggen. De hadde spurt om de ikke skulle bruke noe mykgjørende til klesvasken, men hun hadde bedt dem la være. I allefall til håndkleene, de var best når de var litt stive. Masserte tilbake følelsen i beina.
Datteren hennes hadde vært på besøk dagen før. Det var alltid like godt å se henne, men hun ble også sliten etterpå. Sliten av små-praten, konsentrasjonen var ikke alltid like på topp lengre. Hun hadde sagt at moren var så modig. Så tøff. Hun følte seg ikke tøff. Eller modig. Hun følte seg heller fanget.
Modig. Var ikke det når noen gjorde noe de egentlig ikke turde? Hun gjorde ingenting. Bare var, og gjorde det beste av det hun hadde fått tilldelt. Hun tenkte noen ganger på om hun ikke egentlig skulle vært sint. Følt det urettferdig. Men, det ble ikke riktig det heller. Hun hadde levd lenge, mye lengre enn mange av de gamle venninnene. Og hun hadde hatt det godt, bedre enn mange. Så urettferdig var det ikke. Men trist likevel, så klart. Hun skulle så gjerne hatt mer tid.
Nå så hun frem til sommeren. Når det ble så varmt at hun kunne sitte ute igjen, nyte solen, luktene fra hagen. Og ungenes latter når de løp forbi huset på vei hjem.
Kanskje hun var litt modig likevel? Legen ville gjerne kalt det overmodig, siden hun allerede planlagte små turer hun skulle ta når solen varmet nok. Ut på moloen, se på båtene og kjenne saltsmaken fra sjøen. Og inn til byen. Se på menneskene som løp forbi, travle i sin hverdag. Jo, hun var nok litt modig, konkluderte hun smilende.
Men hva annet kunne hun vel gjøre? Hun hadde alltid vært travel, alltid hatt ærend å gjøre innimellom det andre. Og hun hadde såvisst ikke tenkt å overgi seg med det samme. Ikke uten kamp. Selv om kampen foregikk i hennes egen kropp.
Stolt. Det hadde moren hennes sagt om henne. Og hun var det. Virkelig. På så mange måter. Stolt over hva hun hadde fått utrettet, hvem hun hadde vært og fremdeles var. Noen ting forandret seg aldri. Hun hadde alltid kjempet, men med et smil om munnen. For det var det som var livet, å kjempe seg igjennom motgang. Se resultatene, og føle gleden over å være i mål. Det var det hun fremdeles gjorde, selv om målet denne gangen var noe anderledes enn det hadde vært før.
Heller dø stående, enn å leve knelende.
Når solstrålene treffer henne igjennom vinduet, smiler hun.
Den varmer.
Selv Orkideène lengter etter våren… *s*
Så da er det på tide å dele litt bilder med dere igjen *s*
Nyt fargene og prakten, snart er det igjen tiden for karsene på marken ute
Cymbidium blomstring.
Cymbidium blomstring.
Phalaenopsis blomstring.
Phalaenopsis blomstring.
Phalaenopsis "Minho Princess" blomstring
Cambria blomstring.
Phal. "Golden Poeker" blomstring.
Sambo fikk pakke som inneholdt maskingevær på jobb! *s*
Ble litt lettere sjokkert, og ikke mindre forundret da sambo fortalte meg at han hadde fått en pakke han hadde ventet på, som var kommet med en av hans polske kollegaer. Da jeg snudde meg for å se på pakken som lå i baksetet ble jeg også litt bekymret på egne vegne…
Hadde jeg endelig klart å trekke ham for langt…? Hadde han fått nok, og bestemt seg for å gjøre noe med saken på egenhånd..? 
For tre-esken som var plassert trygt i baksetet på vår heller slitne Mondeo Stasjonsvogn, lignet mistenkelig på en eske jeg hadde sett for mange år siden… når jeg snek meg inn på millitært område (ikke spør hvorfor.. Om jeg skulle finne på å svare deg, så må jeg ta deg av dage like etterpå anyway…*skummel musikk*)
Vel hjemme snek jeg meg nærmere, og dro selvfølgelig med meg kameraet…
Det er alltid viktig å dokumentere de minste bevisene…
I tillfelle jeg ikke var i stand til å vitne selv, så skulle det i allefall ikke stå på bevis!
Når jeg så hadde dokumentert selve esken, så var tiden for å fronte sine redsler…. Sakte og så stille jeg kunne, åpnet jeg den…
Og mine værste mareritt så ut til å fortone seg som rosa valentine-drømmer…
Jeg sier ikke mer…
Døm selv. 
Det er til og med bevis på at geværet er autentisk, og tillhører et begrenset opplag…
På polsk, vel og merke… så jeg kan ikke annet enn å gjette meg til hvilke andre uhumskheter som står her… 
Forstår dere hvorfor jeg er bekymret…?
Dette er en potensiellt meget farlig pakke… og jeg håper jeg fremdeles er i stand til å skrive og lese her, etter jeg har tatt en skikkelig alvorsprat med gubben i kveld… 
Om dere ikke hører fra meg igjen, så vil jeg tro at jeg har presentert dere med alle bevisene dere trenger for å hevne denne udåden!
Døgnfluen, en biografi av det uvanlige slaget. *s*
Et minne…
I det flyet letter kjenner hun et sug i magen, av forventning og skrekkblandet fryd, og hun må holde seg på magen fordi det kjennes som om den skal bli igjen der nede på bakken. Hun ser ut det lille, runde vinduet og bakken under henne forsvinner i en støv av røyk. Et lite stikk av engstelighet jager igjennom henne, og hun ser seg forvirret rundt…
Ved siden av henne sitter en eldre dame. Hun knuger en liten håndbag mellom hendene og har øyene lukket hardt igjen. Jenta ser ned på hendene til Damen, og ser at hun holder så hardt rundt vesken at knokene er nesten hvite.
Redselen farer igjennom henne enda en gang, og hun ser igjen på Damen før hun lener seg litt nærmere, og legger den lille hånden sin på den gamles skjelvende hender. Damen ser litt overrasket på henne, men smiler og griper takknemlig rundt den lille hånden mens flyet krenger over og retter seg ut.
***
Damen holder fremdeles hardt rundt hånden hennes mens de går ned trappen og hun ser noen kjente ansikter i mengder under dem. Gleden over å se mamma og pappa strømmer igjennom henne, og hun drar med seg Damen mot dem.
Damen smiler til mamma og pappa, mens hun forteller. Om redselen og angsten, om tankene som nesten satte en stopper for hele turen. Flyet som tok av, og innvendig mørke. Om den lille hånden som tok hennes, og varmen som var i den.
I bilen på vei hjem, kom spørsmålet. Hvordan visste du? Hva skjedde?
“Jeg kjente det, kjente engstelsen, redselen. Bilder og følelser som nesten skremte meg… men som ikke var mine likevel. Damen var så redd, så redd… uten å vite hva hun var redd for. Så jeg tok hånden hennes, og sendte henne ro. For det var jo ingenting å være redd for, mamma… Det hadde jo du fortalt meg.”
Da var jeg seks år, og det er mitt første minne om å kjenne andre på denne måten. Kjenne på kroppen følelser som ikke var mine, se farger og lys rundt andre mennesker. For meg var dette ingenting spesiellt, ikke da. Det var bare slik det var, den gangen. Slik jeg trodde alle var.
Før jeg fortsetter, vil jeg sjekke om du fremdeles er med meg? Leser du fremdeles, eller lo du bare og ristet på hodet? Det er det mange som gjør, og jeg forstår det. Jeg gjør det. For det er ikke slik det er for alle. Nå vet jeg det… Men den gangen var jeg bare seks år, og alt var slik det skulle være.
Enda et minne…
Hun står og ser på flokken, der de nærmer seg, truende og leende. Han står midt i, biter nesten desperat på en sammenkrøllet finger. Hun ser en rød dråpe renne ned mot tommelen, og skjønner han har bitt hull på huden. Angsten farer igjennom henne, og hun rekker å kjenne den før den er borte igjen. Hele spekteret av følelser, vonde følelser. Sinne og redsel, og hun ser seg automatisk rundt etter en fluktvei, før hun innser at det er for seint. De har nådd ham. Og det kaotiske spekteret avløses av avmakt. Det er for seint, alltid for seint for ham. Ham når aldri opp, ikke engang hos dem som skulle løftet ham mot stjernene, vært hans støtte, hans eneste trofaste støtte. Man han er bare ikke god nok.
Før hun rekker kjenne noe mer, tar hun steget frem. Og oppdager at hun står midt inne i flokken, ved siden av ham. Hun kjenner overaskelsen, ser draget av usikkerhet i ham. Hva hun vil? Ingenting. Bare ikke føle avmakt mer. Det var for vondt. For endelig. Og hun vil ikke ha den følelsen av ham. Ikke den. Hun kan kjenne på mye og gi slipp igjen. Hun har gjort det så mange ganger før. Men ikke dette.
Flokken ser like overasket ut som ham, men det er en annen bølge hun får derfra. Spenning. Av alle ting. Så kjenner hun sin egen lettelse i det hun får øye på læreren som baner seg vei gjennom mengden.
Barneskolen er ingen lekegrind. Det er en tøff hverdag for dem som står utenfor. Og like tøff for dem som må passe inn i en verden der ingenting egentlig passer inn. Der de sier en ting, men føler noe annet. Følelser som treffer andre, skaper forvirring og usikkerhet fordi det ikke passer sammen. Motsier hverandre.
Når man kjenner hva andre kjenner, er det vanskelig å forstå hvorfor alle bærer masker. Selv barna, som gjør alt i sin makt for ikke å stå utenfor, ute fra varmen felleskapet gir. Falsk varme, og et enda falskere felleskap.
I en alder av 15 var det nok. Da hadde jeg for lengst innsett at min naturlige verden, min hverdag sammen med andre var ikke så normal likevel. Heller tvert i mot. Det var ikke vanlig at man visste ting, bare fordi man visste det. Det var ikke vanlig å bli trist fordi bestevenninnen var trist, eller å kjenne sitringer av glede og forventning fordi en klassekamerat skulle til syden. Alle kunne ikke se fargene andre omga seg med, eller det vare lyset som omkranset skogene… Det var ikke normalt. Jeg var ikke normal. Og jeg hadde endelig forstått hva det innebar. Det har aldri vært meningen at ens følelser skulle være allmenn eie, og jeg følte meg som en inntrenger uten mulighet for å komme meg bort.
Så det var nok, og jeg stengte igjen. Hvordan, spør du? Det kan jeg ikke forklare deg, for jeg vet ikke. Men grensen var nådd, og dørene lukket seg.
Mange år gikk, jeg var ungdom og fri. Voksen, men barnlig. Og savnet ingenting. I lang tid. Verden var som den skulle være, intet mer og intet mindre. Arbeid ble rutine etter skolegangen var over, og jeg traff mennesker som betydde alt for meg da. Familie og venner, jobb og hus. Jeg hadde alt. Nesten. Noe manglet likevel. Men jeg kunne ikke helt forstå hva. Det var gått for lang tid, og jeg hadde laget en virkelighet jeg også passet inn i. Slik er ikke lett å gi slipp på… Umulig for meg da. En verden som ga mening, som var slik den fremstod mer eller mindre. På godt og vondt. Og jeg passet inn.
Så slo lynet ned i min lille boble av realitet. Et helt år med sorg, savn og spørsmål ble det, etterhvert som den ene etter den andre av mine venner gikk bort. De valgte bort sine egne liv, og vi, vennene, ble sittende igjen uten et eneste svar. Et år, ni begravelser. Slikt kan ødelegge selv den fineste drømmen, og min var da heller ikke mer enn ordinær. Om en vanlig og normal virkelighet, etter dagens standard. Den brast, fullstendig og for alltid. Et speilbilde av en verden, i tusen biter. Og alle skarpe kanter traff meg som en tornardo.
Smerten som slo igjennom meg, ble ikke til å bære. Når grunnen du står på, blir revet bort, begynner man automatisk å lete etter noe å holde fast i. Noe som kan fjerne sorgen, og temme tankene som spinner sitt eget nett. Jeg fant mitt botemiddel, trodde jeg. Og grep begjærlig tak med begge hender, ute av stand til å se at det ville bli vanskelig å slippe igjen. I en halvveis døs av nummenhet, eksisterte jeg en lang stund. Uten skarpe følelser, uten topp og bunn. Midt i mellom, flytende på et hav av tomhet, likegyldighet og falske premisser. Eksisterte, uten å leve dagene hver for seg.
Dessverre, eller kanskje heldigvis… så kan en ikke stenge vekk hvem en er for alltid. Den døren man lukket, til det stedet man kjente, vil før eller siden bli presset opp. Når man lagrer nok, og putter alt i samme sekk, vil bunnen falle ut til sist. Om man vil eller ei…
Botemiddelet jeg trodde var min redning, ble istedet en port tilbake. I en påvirket døs, holdt ikke muren jeg hadde bygget stand. Den slo sprekker og åpnet en kanal. Til gamle minner, og åpne sår. Og følelsene strømmet på igjen, mine som andres. Men det var for lenge siden sist, det var ikke lengre kjent og kjært, bare skremmende og innvaderende. Og jeg forsøkte igjen å lukke døren, stenge ute det som ikke var mitt. Sende det bort, tilbake dit det kom fra.
Jeg lykkes tildels. Men ikke helt. Alle de sterkeste toppene, de følelsene som ble for mye for andre og flommet over, slo med jevne bølgeslag mot meg. Som for å forme og mykne, tillpasse meg til den formen jeg en gang var støpt i. Til tider ble det for mye, og jeg søkte tillflukt alene. Lukket de dørene jeg hadde kontroll over, isolerte meg bort fra den bråkete omverdenen. Helt alene var jeg dog ikke. For jeg hadde funnet Ham. Og han stod med meg, og holdt meg i hånden når jeg trengte det. Min elskede.
Men, selvfølgelig… Når man er desperat etter kontroll, så er man dømt til å miste den. Minst et par ganger, før man forstår at en egentlig aldri kan få fullt og helt kontroll på noe som helst. Og øvelse gjør mester, ikke sant? *s*
Vendepunktet kom like overraskende som det var velkomment. I så mange år hadde jeg vært alene med evnen til å kjenne andres følelser, se og vite ting som lå under overflaten. Jeg hadde vært igjennom så mange stadier, fra fullstendig aksept til total avvisning, og halvveis tilbake igjen. Forandringen kom med en annen, en læremester og sjaman, som endelig kunne hjelpe meg å sette ord på det som var mitt. Jeg var ikke lengre alene med dette, det var andre, flere. Og det var mye forskjellig. Mine ord som lys og ro, ble byttet ut med ord som energier og healing. Det som en gang hadde vært naturlig, det som en gang bare var sånn men som hadde blitt så vanskelig med årene, ble igjen en del av meg. Og jeg lærte ikke bare å lukke igjen, men også å åpne. Å bruke det slik det skal brukes, til hjelp for både meg og andre. Jeg tok tilbake kontrollen over det som var mitt, og aksepterte at det var det eneste jeg kunne forvente å ha kontroll over.
Jeg lærte å gi slipp, å la det fare. Å la andres følelser forbli deres egne, selv om jeg også kunne kjenne dem. Jeg begynte å forstå at puslebitene jeg letet etter, og satte sammen bit for bit, var mine egne. Mitt eget bilde begynte endelig å ta form, og jeg likte det jeg så. Endelig.
Det har tatt meg mange år å komme hit, der jeg ikke bare godtar at jeg, i mange andres øyne, faller inn under en gruppe som er “anderledes”. Men jeg liker den jeg ser i speilet som stadig blir mer synlig etterhvert som bitene faller på plass. Jeg har måttet se meg selv i øynene mange ganger, og har blitt både skremt, fasinert og flau langs veien. Men det er greit, for jeg vet det er min vei *s* Det er meg som tråkker opp stien videre, og som får erfare livet underveis.
Jeg har forstått at den personen jeg først og fremst må kjenne, er meg selv. Først da kan jeg la det andre slippe til. Når jeg fant igjen meg selv, grunnlaget og tryggheten, så fant jeg også nøkkelen til utvikling og forståelse. Og jeg vet at livet består av både gleder og nedturer, og at man klarer så mye bedre å sette pris på toppene etter å ha kjent bunnen.
Dersom du fremdeles er med meg, så må jeg innrømme at jeg er imponert. Men også veldig takknemlig. For at du har tatt deg tid til å lese hva jeg ville dele, eller innrømme om det er et bedre ord.
Det er et stort steg, et vanskelig steg… for jeg vet at det er så mange som har sterke meninger rundt tema som dette. Tema som puttes i den store sekken merket “Alternativt”, og stues inn med alt det andre uforklarlige på lageret “Tullete”… *s*
Og jeg er verken tullete eller anderledes. Jeg er bare litt mer åpen, og kanskje på en litt annen måte? Alle mennesker setter opp en fasade, og skriver et manuskript over slik de vil bli sett og husket. Noen ser igjennom dette, leser mellom linjene det som står skrevet med liten skrift… Andre ønsker at verden skal være det de ser, intet mer og intet mindre. Jeg vet, har vært der selv…
Og det er greit *s*.
Jeg krever ingenting, ikke at du skal tro meg eller at du skal måtte gjøre opp din egen mening rundt dette engang. Jeg er bare takknemlig for at du har lest min historie så langt.
*Døgnfluen*
