Et minne…
I det flyet letter kjenner hun et sug i magen, av forventning og skrekkblandet fryd, og hun må holde seg på magen fordi det kjennes som om den skal bli igjen der nede på bakken. Hun ser ut det lille, runde vinduet og bakken under henne forsvinner i en støv av røyk. Et lite stikk av engstelighet jager igjennom henne, og hun ser seg forvirret rundt…
Ved siden av henne sitter en eldre dame. Hun knuger en liten håndbag mellom hendene og har øyene lukket hardt igjen. Jenta ser ned på hendene til Damen, og ser at hun holder så hardt rundt vesken at knokene er nesten hvite.
Redselen farer igjennom henne enda en gang, og hun ser igjen på Damen før hun lener seg litt nærmere, og legger den lille hånden sin på den gamles skjelvende hender. Damen ser litt overrasket på henne, men smiler og griper takknemlig rundt den lille hånden mens flyet krenger over og retter seg ut.
***
Damen holder fremdeles hardt rundt hånden hennes mens de går ned trappen og hun ser noen kjente ansikter i mengder under dem. Gleden over å se mamma og pappa strømmer igjennom henne, og hun drar med seg Damen mot dem.
Damen smiler til mamma og pappa, mens hun forteller. Om redselen og angsten, om tankene som nesten satte en stopper for hele turen. Flyet som tok av, og innvendig mørke. Om den lille hånden som tok hennes, og varmen som var i den.
I bilen på vei hjem, kom spørsmålet. Hvordan visste du? Hva skjedde?
“Jeg kjente det, kjente engstelsen, redselen. Bilder og følelser som nesten skremte meg… men som ikke var mine likevel. Damen var så redd, så redd… uten å vite hva hun var redd for. Så jeg tok hånden hennes, og sendte henne ro. For det var jo ingenting å være redd for, mamma… Det hadde jo du fortalt meg.”
Da var jeg seks år, og det er mitt første minne om å kjenne andre på denne måten. Kjenne på kroppen følelser som ikke var mine, se farger og lys rundt andre mennesker. For meg var dette ingenting spesiellt, ikke da. Det var bare slik det var, den gangen. Slik jeg trodde alle var.
Før jeg fortsetter, vil jeg sjekke om du fremdeles er med meg? Leser du fremdeles, eller lo du bare og ristet på hodet? Det er det mange som gjør, og jeg forstår det. Jeg gjør det. For det er ikke slik det er for alle. Nå vet jeg det… Men den gangen var jeg bare seks år, og alt var slik det skulle være.
Enda et minne…
Hun står og ser på flokken, der de nærmer seg, truende og leende. Han står midt i, biter nesten desperat på en sammenkrøllet finger. Hun ser en rød dråpe renne ned mot tommelen, og skjønner han har bitt hull på huden. Angsten farer igjennom henne, og hun rekker å kjenne den før den er borte igjen. Hele spekteret av følelser, vonde følelser. Sinne og redsel, og hun ser seg automatisk rundt etter en fluktvei, før hun innser at det er for seint. De har nådd ham. Og det kaotiske spekteret avløses av avmakt. Det er for seint, alltid for seint for ham. Ham når aldri opp, ikke engang hos dem som skulle løftet ham mot stjernene, vært hans støtte, hans eneste trofaste støtte. Man han er bare ikke god nok.
Før hun rekker kjenne noe mer, tar hun steget frem. Og oppdager at hun står midt inne i flokken, ved siden av ham. Hun kjenner overaskelsen, ser draget av usikkerhet i ham. Hva hun vil? Ingenting. Bare ikke føle avmakt mer. Det var for vondt. For endelig. Og hun vil ikke ha den følelsen av ham. Ikke den. Hun kan kjenne på mye og gi slipp igjen. Hun har gjort det så mange ganger før. Men ikke dette.
Flokken ser like overasket ut som ham, men det er en annen bølge hun får derfra. Spenning. Av alle ting. Så kjenner hun sin egen lettelse i det hun får øye på læreren som baner seg vei gjennom mengden.
Barneskolen er ingen lekegrind. Det er en tøff hverdag for dem som står utenfor. Og like tøff for dem som må passe inn i en verden der ingenting egentlig passer inn. Der de sier en ting, men føler noe annet. Følelser som treffer andre, skaper forvirring og usikkerhet fordi det ikke passer sammen. Motsier hverandre.
Når man kjenner hva andre kjenner, er det vanskelig å forstå hvorfor alle bærer masker. Selv barna, som gjør alt i sin makt for ikke å stå utenfor, ute fra varmen felleskapet gir. Falsk varme, og et enda falskere felleskap.
I en alder av 15 var det nok. Da hadde jeg for lengst innsett at min naturlige verden, min hverdag sammen med andre var ikke så normal likevel. Heller tvert i mot. Det var ikke vanlig at man visste ting, bare fordi man visste det. Det var ikke vanlig å bli trist fordi bestevenninnen var trist, eller å kjenne sitringer av glede og forventning fordi en klassekamerat skulle til syden. Alle kunne ikke se fargene andre omga seg med, eller det vare lyset som omkranset skogene… Det var ikke normalt. Jeg var ikke normal. Og jeg hadde endelig forstått hva det innebar. Det har aldri vært meningen at ens følelser skulle være allmenn eie, og jeg følte meg som en inntrenger uten mulighet for å komme meg bort.
Så det var nok, og jeg stengte igjen. Hvordan, spør du? Det kan jeg ikke forklare deg, for jeg vet ikke. Men grensen var nådd, og dørene lukket seg.
Mange år gikk, jeg var ungdom og fri. Voksen, men barnlig. Og savnet ingenting. I lang tid. Verden var som den skulle være, intet mer og intet mindre. Arbeid ble rutine etter skolegangen var over, og jeg traff mennesker som betydde alt for meg da. Familie og venner, jobb og hus. Jeg hadde alt. Nesten. Noe manglet likevel. Men jeg kunne ikke helt forstå hva. Det var gått for lang tid, og jeg hadde laget en virkelighet jeg også passet inn i. Slik er ikke lett å gi slipp på… Umulig for meg da. En verden som ga mening, som var slik den fremstod mer eller mindre. På godt og vondt. Og jeg passet inn.
Så slo lynet ned i min lille boble av realitet. Et helt år med sorg, savn og spørsmål ble det, etterhvert som den ene etter den andre av mine venner gikk bort. De valgte bort sine egne liv, og vi, vennene, ble sittende igjen uten et eneste svar. Et år, ni begravelser. Slikt kan ødelegge selv den fineste drømmen, og min var da heller ikke mer enn ordinær. Om en vanlig og normal virkelighet, etter dagens standard. Den brast, fullstendig og for alltid. Et speilbilde av en verden, i tusen biter. Og alle skarpe kanter traff meg som en tornardo.
Smerten som slo igjennom meg, ble ikke til å bære. Når grunnen du står på, blir revet bort, begynner man automatisk å lete etter noe å holde fast i. Noe som kan fjerne sorgen, og temme tankene som spinner sitt eget nett. Jeg fant mitt botemiddel, trodde jeg. Og grep begjærlig tak med begge hender, ute av stand til å se at det ville bli vanskelig å slippe igjen. I en halvveis døs av nummenhet, eksisterte jeg en lang stund. Uten skarpe følelser, uten topp og bunn. Midt i mellom, flytende på et hav av tomhet, likegyldighet og falske premisser. Eksisterte, uten å leve dagene hver for seg.
Dessverre, eller kanskje heldigvis… så kan en ikke stenge vekk hvem en er for alltid. Den døren man lukket, til det stedet man kjente, vil før eller siden bli presset opp. Når man lagrer nok, og putter alt i samme sekk, vil bunnen falle ut til sist. Om man vil eller ei…
Botemiddelet jeg trodde var min redning, ble istedet en port tilbake. I en påvirket døs, holdt ikke muren jeg hadde bygget stand. Den slo sprekker og åpnet en kanal. Til gamle minner, og åpne sår. Og følelsene strømmet på igjen, mine som andres. Men det var for lenge siden sist, det var ikke lengre kjent og kjært, bare skremmende og innvaderende. Og jeg forsøkte igjen å lukke døren, stenge ute det som ikke var mitt. Sende det bort, tilbake dit det kom fra.
Jeg lykkes tildels. Men ikke helt. Alle de sterkeste toppene, de følelsene som ble for mye for andre og flommet over, slo med jevne bølgeslag mot meg. Som for å forme og mykne, tillpasse meg til den formen jeg en gang var støpt i. Til tider ble det for mye, og jeg søkte tillflukt alene. Lukket de dørene jeg hadde kontroll over, isolerte meg bort fra den bråkete omverdenen. Helt alene var jeg dog ikke. For jeg hadde funnet Ham. Og han stod med meg, og holdt meg i hånden når jeg trengte det. Min elskede.
Men, selvfølgelig… Når man er desperat etter kontroll, så er man dømt til å miste den. Minst et par ganger, før man forstår at en egentlig aldri kan få fullt og helt kontroll på noe som helst. Og øvelse gjør mester, ikke sant? *s*
Vendepunktet kom like overraskende som det var velkomment. I så mange år hadde jeg vært alene med evnen til å kjenne andres følelser, se og vite ting som lå under overflaten. Jeg hadde vært igjennom så mange stadier, fra fullstendig aksept til total avvisning, og halvveis tilbake igjen. Forandringen kom med en annen, en læremester og sjaman, som endelig kunne hjelpe meg å sette ord på det som var mitt. Jeg var ikke lengre alene med dette, det var andre, flere. Og det var mye forskjellig. Mine ord som lys og ro, ble byttet ut med ord som energier og healing. Det som en gang hadde vært naturlig, det som en gang bare var sånn men som hadde blitt så vanskelig med årene, ble igjen en del av meg. Og jeg lærte ikke bare å lukke igjen, men også å åpne. Å bruke det slik det skal brukes, til hjelp for både meg og andre. Jeg tok tilbake kontrollen over det som var mitt, og aksepterte at det var det eneste jeg kunne forvente å ha kontroll over.
Jeg lærte å gi slipp, å la det fare. Å la andres følelser forbli deres egne, selv om jeg også kunne kjenne dem. Jeg begynte å forstå at puslebitene jeg letet etter, og satte sammen bit for bit, var mine egne. Mitt eget bilde begynte endelig å ta form, og jeg likte det jeg så. Endelig.
Det har tatt meg mange år å komme hit, der jeg ikke bare godtar at jeg, i mange andres øyne, faller inn under en gruppe som er “anderledes”. Men jeg liker den jeg ser i speilet som stadig blir mer synlig etterhvert som bitene faller på plass. Jeg har måttet se meg selv i øynene mange ganger, og har blitt både skremt, fasinert og flau langs veien. Men det er greit, for jeg vet det er min vei *s* Det er meg som tråkker opp stien videre, og som får erfare livet underveis.
Jeg har forstått at den personen jeg først og fremst må kjenne, er meg selv. Først da kan jeg la det andre slippe til. Når jeg fant igjen meg selv, grunnlaget og tryggheten, så fant jeg også nøkkelen til utvikling og forståelse. Og jeg vet at livet består av både gleder og nedturer, og at man klarer så mye bedre å sette pris på toppene etter å ha kjent bunnen.
Dersom du fremdeles er med meg, så må jeg innrømme at jeg er imponert. Men også veldig takknemlig. For at du har tatt deg tid til å lese hva jeg ville dele, eller innrømme om det er et bedre ord.
Det er et stort steg, et vanskelig steg… for jeg vet at det er så mange som har sterke meninger rundt tema som dette. Tema som puttes i den store sekken merket “Alternativt”, og stues inn med alt det andre uforklarlige på lageret “Tullete”… *s*
Og jeg er verken tullete eller anderledes. Jeg er bare litt mer åpen, og kanskje på en litt annen måte? Alle mennesker setter opp en fasade, og skriver et manuskript over slik de vil bli sett og husket. Noen ser igjennom dette, leser mellom linjene det som står skrevet med liten skrift… Andre ønsker at verden skal være det de ser, intet mer og intet mindre. Jeg vet, har vært der selv…
Og det er greit *s*.
Jeg krever ingenting, ikke at du skal tro meg eller at du skal måtte gjøre opp din egen mening rundt dette engang. Jeg er bare takknemlig for at du har lest min historie så langt.
*Døgnfluen*
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Det skal på plass igjen, så jeg jobber med det! Og jeg har til og med fått papirer på at hodet mitt er som det skal, ikke alle som har det! *Flirer*
